|
Romaner Stillingskrigen.
Grøndahl forlag 1983. Satire fra et departement. Gards vev. Innsendt 2023/2024. Gards vev Roman av Erik Nord Smaksprøve: Tre
første kapitler Likheter mellom
figurer i denne romanen og personer i virkeligheten er små, men til gjengjeld
- når de sporadisk forekommer - like lite tilfeldige som livet for øvrig. Del 1 Kapittel 1 1974 Gard vender tilbake til naturfagboka,
som er årsaken til hans tankevandring.
De har lekse om bergarter. Bergarter! Hvilken eufemisme! Gard foretrekker å kalle en stein for en
stein og for øvrig ikke ha for mye med dem å gjøre.
Han har farens sindighet, men han har også arvet morens romantiske og
svermeriske åre. Han vil ha liv og
letthet, musikk og mystikk og moro, bevegelse og varme. Ikke stein. Død stein.
Steindød. Glatt svaberg er et unntak. Han har vært på Kråkerøy, Rødtangen,
Hvasser og Brunlanes og ser med sympati på granitt - særlig når den rødmer.
Men gneis, feltspat og rombeporfyr? Han sukker oppgitt. Det er en person til på lesesalen. Hun sitter
noen bord bortenfor med ansiktet delvis skjult av
halvlangt, blondt, litt krøllete hår. Alene med ei jente i et lukket rom. Det er rart
med det. I fullstendig stillhet. Ikke mindre rart. Man kan si hva man vil om
Vår Herre, men magi var han god på. Gard
har ikke sett henne på biblioteket før. Hun virker
veldig konsentrert om det hun leser. Gard skyver fra seg eruptive bergarter
og alunskifer fra kambriumtida og tar fram ‘Le Petit Prince’. De fleste i klassen synes fransk er
en plage. Gard har det helt motsatt. Språket synger i ørene hans, og han får
til samme sangen selv når han prøver. Grammatikken er en veritabel munnfull,
men han trives med regler. Jevnt og trutt får substantivers kjønn, verbs
bøyning og konjunksjoners tidvise krav om konjunktiv feste i hans unge hode. Etter en stund
reiser jenta seg og går og henter et
glass vann. Når hun kommer tilbake,
ser han opp og smiler. Hun smiler tilbake. Hun er faktisk
veldig søt. Det drar seg mot middagstid. Jenta
sitter der fremdeles. Gard bestemmer seg for å fortsette med fransken. Moren
vet hvor han er og at det hender at han blir sein hvis leksene er mange. Etter en stund går jenta bort til
aviskroken. Når Gard kommer bort, befinner hun seg bak Aftenposten. Gard tar
Dagbladet fra hylla ved siden av. Han leser. Eller later som. Blar. Leser.
Eller later som. Når hun senker avisa, senker han sin
og sier hei. ‘Hei.’ Hun snur seg smilende mot ham
og retter litt på håret sitt. ‘Det er ikke ofte jeg ser noen andre
fra skolen her,’ sier han. ‘Nei, kanskje ikke. Jeg pleier å
jobbe hjemme. Men nå skal jeg ha en presentasjon og trenger å samle stoff.’ Hun heter Marie og går på kunst- og
dramalinjen. Men på trinn to, ikke tre som han trodde. De holder på med
Shakespeares skuespill Julius Cæsar. Presentasjonen er om keiserens liv. De snakker om skolen og lærerne. I
norsk har de begge Gabrielle, en frodig matrone som skaper mye liv i timene.
‘For en stund siden holdt vi på med Peer Gynt,’ sier Marie. ‘Da vi kom til
Anitras dans, reiste hun seg og demonstrerte. Svære damen! Vi lå flate på
pultene av latter.’ Gard flirer. ‘Det var en i klassen vår som også var nær
ved bli flat. Han satt og hviska så fælt med sidemannen. Gabrielle ba om ham
om å slutte. Litt etterpå var han frampå igjen. Da klaska hun handa i
kateteret og sa at hvis han ikke ga seg nå, ville hun sette seg på ham.’ ‘Ble han stille da?’ spør Marie med
et smil. ‘Stille? Han ble blek!’ De bytter på. Marie ler høyt og
fekter med hendene når hun forteller. Gard er ikke stort bedre. Etter en
stund høres kraftige kremt. De ser seg om og oppdager at det er kommet en
eldre herre som har satt seg bare noen få bord bortenfor. Han stirrer strengt
på dem. De veksler lattermilde blikk og holder seg unnskyldende for munnen. De samler sammen bøkene sine. Hun
skal samme vei som ham og litt videre til rekkehuset hvor hun bor sammen med
foreldre og to småbrødre. Faren er advokat, mens moren er husmor. Gard
forteller at han tar sikte på å studere juss. ‘Har du tenkt å bli advokat du
også?’ spør Marie. ‘Kanskje. Men det yrket vet vel du
litt om. Synes du ikke det er en god idé?’ Marie trekker på skuldrene. ‘Aner
ikke. Jeg kjenner jo ikke deg.’ De går litt i taushet. ‘Er du veldig glad i å
få rett?’ Gard ser forbauset på henne. ‘Må man
være det for å bli advokat?’ ‘Nei, man må ikke. Men kanskje
det hjelper. Eller forresten, kanskje det er motsatt?’ ‘Hva mener du?’ ‘Kanskje det er det å være advokat
som gjør at man blir glad i å få rett.’ Gard rister på hodet. ‘Det trur jeg ikke noe på. Gode jurister er’ke
ute etter å få rett selv. De ønsker at det som er rett ifølge loven,
skal være det som gjelder.’ ‘De gjør kanskje det.’ ‘Ja, mener ikke faren din det, da?’ ‘Vet ikke. Kanskje. Du får høre med
ham.’ ‘Høre med ham? Når da?’ ‘Pappa har bygget om huset slik at
jeg har fått eget rom innenfor den tidligere kjellerstua. Det er et veldig
flott stereoanlegg der, og mamma og pappa hører det ikke opp i stua. Jeg har
en del plater med sånn musikk som du liker. Du kunne jo komme på besøk en
dag. Jeg har en gitar også.’ Jøss, tenker Gard.
Her går det unna. De skilles i et
gatekryss. Gard rusler tenksomt hjemover. Hun må ha vært på kulturaftenen før
jul. Og snakket med noen. Kanskje hun er venninne med en av jentene i
klassen? Det er flere av dem som vet at han har for vane å gå på biblioteket. Kapittel 2 2013 Historien har ligget urørt et års
tid. Gard har tatt den fram fordi det kanskje haster med å komme videre. Han har alltid vært en sover.
Allerede da han var 7-8 måneder gammel, ga han foreldrene fred fra åtte til
sju. I barneskolealder måtte han vekkes tre ganger om morgenen. I ungdomstida
var han i helgene tapt for denne verden til sola hadde begynt å dale. Som
voksen var det i flere tiår ‘pang, borte!’ når han la hodet på puta i
elleve-halvtolv tida. Det neste som skjedde var at vekkerklokka ringte. Først i femtiårene fikk han behov for
å stå opp om natta. Da hadde de fleste han kjente, allerede holdt på en
stund. Med Gard skjedde det sporadisk i begynnelsen, så gradvis hyppigere, og
etter hvert som fast rutine. Men det plaget ham ikke. For tilbake på puta var
det fortsatt ‘pang, borte’. Så opplever han en natt å måtte stå
opp for annen gang. Det går en uke. Så skjer det igjen. Og så igjen. Og nå er
det mere brysomt. For det er lenger ut på morgenkvisten og vanskeligere å
sovne igjen. Det hjelper heller ikke at han ofte blir liggende å lure på hva
dette er for noe. Gard har en venn – Fredrik - som er
kirurg. Han er kritisk til en del av sine kolleger. ‘De er for kjappe på
avtrekkeren,’ sier han stadig. ‘Det er så mye som aldri blir til noe alvorlig
eller som går over av seg sjæl. Eller som bare blir
verre hvis man prøver å gjøre noe med det.’ Yndlingseksemplet hans er brystkreft.
‘Straks det oppdages den minste kul, føler legene at de må fjerne den. De vil
jo ikke bli tatt for å ha forsømmet seg. I verste fall tar de hele brystet,
enda kulen i virkeligheten kanskje aldri hadde utvikla seg videre.’ Så Fredrik er skeptisk til at kvinner i
50-års alderen får oppfordring av myndighetene til å gå rutinemessig til
mammografi. Han er overbevist om at mange fine bryst går tapt unødig. ‘Kutt
ut maset! La kvinnene velge selv om de vil ta sjansen på å bli mutilert uten
grunn!’ framholder han støtt og stadig overfor onkologer. Gard snakker med Fredrik om sine
nattlige forstyrrelser. ‘Det høres ut som at det foregår ting i prostataen
din,’ sier Fredrik. ‘Men ta det med ro. Det kan være helt godartet. Og hvis
det ikke er det, er det mest sannsynlig noe som utvikler seg veldig langsomt.
Fatteren levde med det i tjue år før han daua av noe annet. Ikke la dem
slippe til for tidlig med å fjerne ting. Du risikerer å tape både det ene og
det andre. Ikke minst det ene, som jeg er sikker på at også Maggi setter pris på. Se det an.’ Gard ser det an. Han snakker med Maggi. ‘Det er alderen,’ sier hun. ‘Sikkert ikke noe å
bry seg om.’ Men Gard går og lurer. En dag
oppsøker han fastlegen og forklarer situasjonen. Han forklarer også Fredriks
syn på saken. Fastlegen er italiener og har bilde av Marilyn Monroe på veggen
ved siden en muskelplansje. Han er full av forståelse. ‘Amore,’
sier han. ‘Molto importante!’ ‘My point exactly,’ tenker Gard. Han forklarer at han ikke ønsker å ta
en blodprøve. Det er for tidlig. Symptomene er for lette. Han vil egentlig
bare ha fastlegens støtte til å ta det med ro. Marcello er med, men tilbyr
likevel å undersøke om det er noe å kjenne. Gard har hørt om eksplorering. En
mannefinger der sola ikke skinner? Det tiltrekker ham ikke veldig. Uansett
vil han ikke dét heller. Han vil ikke ha dette inn
i livet sitt. Han vil tenke på andre ting, og så får uhumskheter eventuelt
vise seg seinere. ‘Greit,’ sier Marcello. ‘Men jeg
trenger å ta en blodprøve for å sjekke leververdiene dine.’ Gard nikker. Han har en stund tatt en
medisin for neglesopp. Den er ut til å virke, men den kan også ha kjedelige
bivirkninger. ‘OK. Men da må du sørge
for at det ikke samtidig blir utført PSA-analyse. Jeg vil ikke ha mer
informasjon om prostata nå. Får jeg dårlige nyheter, kommer jeg til å bli
veldig urolig uansett om det ikke haster med å foreta seg noe. Jeg vil skyve
hele greia fra meg inntil jeg eventuelt ikke lenger kan gjøre det.’ Marcello tar poenget og lover å gjøre
som Gard sier. * Maggi er på kjøkkenet når han kommer.
Bordet er dekket. Hun ser stresset ut. ‘Du sa du skulle være hjemme seinest
klokka fem. Maten blir kald.’ Klokka på veggen viser kvart over
fire. Han legger armene rundt henne og gir henne et kyss på munnen. ‘Det går bra. Nå er jeg
her.’ Han øser opp maten i fat og setter seg. ‘Mm. Ser godt ut.’ ‘Det skulle vært søtpotet til. Men Kjeldberg har ikke søtpotet. Jeg skulle ha vært på…på den saken vet du.’ Hun veiver med hånden. ‘Kjøpesenteret?’ ‘Ja. Men det er så tungvint når jeg
ikke kan kjøre.’ ‘Du kunne bare ha ringt meg, så hadde
jeg gått innom.’ ‘Jeg gjorde jo det. Men du svarte
ikke.’ ‘Det hender jeg ikke hører.’ Han tar
opp mobilen og ser på telefonloggen, men finner henne ikke og legger mobilen
tilbake i lomma. ‘Åssen har dagen din ellers vært.’ ‘Bra.’ Hun smiler. ‘Jeg har det jo
fint, vet du. I formiddag leste jeg litt, og etter formiddagsmaten stelte jeg
litt i hagen. Det var så mye ugress i bedene.’ ‘Så bra.’ Han ser kjærlig på henne.
Begynnende grå er hun blitt – akkurat som han. Men mens sola i alle år har
fått herje fritt med huden hans, har hun hele tida visst å pleie seg.
Ansiktet er mykt, og de gråblå øynene like rolige og varme som første gang
han traff henne, med bare små tilløp til kråketær i krokene. Han forteller om samtalen med
Marcello. Han er ikke helt sikker på om hun forstår måten han tenker på. Men
hun blir i hvert fall ikke urolig. ‘Er ikke dette veldig alminnelig? Det går
helt sikkert bra.’ * En uke seinere ligger det en
konvolutt i postkassa. Den er fra
Marcello. Gard åpner og finner et ark
med navnet på et laboratorium øverst og så noen kolonner med tall. Nedenfor
har Marcello tilføyd med penn at leververdiene er fine. Han tilføyer at
laboratoriet ‘ved en feil utførte laboratoriet også PSA-analyse. Jeg sender
deg ikke resultatet, siden du sa at du foreløpig ikke ønsker å vite det. Men
jeg synes det er riktig å fortelle deg at jeg har fått verdiene.’ Maggi sitter i stua og leser. Han slår seg
ned ved siden av henne og viser henne brevet. Hun skjønner ikke noe av
tallene. ‘Det er ikke så farlig. Bare les det han har skrevet for hånd.’ Hun
må lese et par ganger. ‘Ja, det var jo ryddig av ham,’ sier hun til slutt.
‘Men rart hvor mye feil som gjøres i helsevesenet.’ Hun klapper ham på hånden
og går tilbake til boka. Gard studerer henne. Det kan bli
mange år alene hvis galt først skulle skje. Mange år uten hans hjelp. Men hun
virker helt ubekymret. Den kvelden elsker han henne med en
inderlighet som nesten tar pusten fra henne. ‘Det var svært,’ hvisker hun.
‘Ja,’ svarer han og holder hardt rundt henne. Men på morgenkvisten – etter den
andre turen på badet – blir han liggende våken helt til hun også våkner, og
da klarer han ikke lenger å holde tankene tilbake. ‘Jeg må ringe fastlegen.’ ‘Javel.
Hvorfor det?’ Hun snur seg og legger hodet på armen hans. ‘Skjønner du ikke hva det brevet i
går betyr?’ ‘Nei, hva tenker du på?’ ‘Jeg forklarte ham at jeg ikke ville
risikere å få dårlige nyheter. Jeg vil heller leve i lykkelig uvitenhet
lengst mulig. Jeg vil slippe å få noe ubehagelig inn i livet som tankene
begynner å kretse rundt. Det var grunnen til at jeg ba ham ikke gjøre PSA-test.
Det betyr ikke at jeg har noe imot å få gode nyheter.’ ‘Nei, det skjønner jeg.’ ‘Så hvis Marcello ved en feil har
fått PSA-verdiene, og disse er betryggende, hvorfor i all verden skulle han
ikke formidle det videre til meg? Det ville jo bare gjøre meg glad.’ Maggi svarer ikke. Ligger og tenker. Så
trykker hun seg tettere inntil. * Han ringer straks de åpner.
Sekretæren prøver å si at legen akkurat skal ta inn en pasient, men han
insisterer, og hun setter ham over. ‘Hei, det er Gard Olafsen. Jeg fikk
brev av deg i går.’ ‘Ja.’ Marcello kremter. ‘Ja, jeg
tenkte at du kanskje ville ringe.’ ‘Hva var PSA-verdien?’ ’Tjuesju.’ ‘Oi.’ Gard kjenner en klo i magen.
Han lukker øynene og puster dypt inn. ‘Hallo?’ ‘Ja, jeg er der.’ Gard kjenner tårer
i øynene og leter etter ordene. ‘Tjuesju – er’ke
det veldig høyt?’ ‘Jo. Vi må få deg undersøkt. Jeg
skriver en henvisning til en urolog og sier at det haster.’ * Tre dager seinere ligger Gard
sidelengs på en benk med buksene på knærne. Undersøkelsen er akkurat så
ubehagelig som han har forestilt seg. Men den er fort over. Legen drar av seg
hansken. ‘Ikke stort å kjenne der,’ sier han. ‘Du kan ta på deg igjen.’ Han går bort til servanten, vasker hendene
og setter seg bak skrivebordet. Gard kommer seg opp i sittende. Legen ser
litt på henvisningen på skjermen og stryker seg over haken. Han myser på Gard
over brillene. ‘Dette tror jeg ikke noe på,’ sier han. ‘Hva mener du?’ ‘Jeg tipper at de har forvekslet
prøver. Det er fryktelig sjelden, men jeg har opplevd det. Vi tar en ny
blodprøve av deg, så skal vi se om ikke dette er falsk alarm.’ Det kommer kort og nøkternt. Han skriver
litt på tastaturet. ‘OK, da kan du bare henvende deg i skranken, så ordner de
det.’ Han nikker til Gard, som
skjønner at seansen er over. Den har
tatt ti minutter. Ikke verdens mest empatiske fyr. Men budskapet er noe å
klamre seg til. Tre dager seinere får Gard beskjed om
at den nye prøven viser trettién og at han er
henvist videre til sykehus. Det er en sykepleier som ringer ham. Han ber om å
få snakke med legen, men han er opptatt. Gard banner. Faens fyr. Gard vil få innkalling fra sykehuset.
‘Når?’ Nei, det kan ikke sykepleieren ikke svare på. Et par uker,
kanskje. Det er visst travelt på
MR-enheten. Om kvelden holder Maggi
rundt ham og gråter. De venter. Han kalles inn, først til MR, så for å ta
vevsprøve. Så ny scanning for mulig spredning. Man
aner noe i hofta. Ny vevsprøve, denne gangen med hammer og meisel. Dunk, dunk
i hardt bein. Så er det å vente på analyseresultater fra patologene. Omsider
kommer det. De kalles inn sammen til et møte med en overlege. Han er ikke i
tvil. Hele prostata må fjernes. De skal prøve å ikke skade nervene på
utsiden. Men han kan ikke love at Gard kommer til å fortsette å være den han
er. Det er ikke noe i hofta. Men Gard er
oppdaget seint. PSA-nivået er like høyt som det man gjerne finner hos
personer med spredning til skjelett. Det er ikke alt småtteri maskinene får
med seg. Tre måneder seinere er Gard operert.
Natten før har Maggi tatt ham til seg og ikke
sluppet ham før lenge etter at det er over. Ordløst deler de angsten for at
et kapittel i livet skal lukkes for alltid. Gard angst stanser ikke der. Hvor
ille kan dette gå? Hvor mye tid har han? Han går noen dager og grunner og ser
over sine spor og ting han holder på med. I en skuff ligger et påbegynt
manuskript. Det har ligget et års tid. Han leser det han har skrevet og
bestemmer seg for å ta opp tråden og komme videre. Men først må han ta et
skritt tilbake. Kapittel 3 Høst 1973 Når skoleåret starter, er det tre nye
fjes i klassen. To av dem har Gard sett før. Den ene er ei pen rødhåret
jente, den andre en lyslugget fyr med briller. De går tydeligvis om igjen.
Den tredje har tatt plassen helt bakerst i hjørnet lengst fra kateteret. Han
er lang og smal og det blonde håret går nesten til skuldrene. På haken har
han et lite skjegg. Ikke fippskjegg – det er mer enn det. Mykere og videre.
Samme farge som håret. Stilig kar og åpenbart litt eldre enn Gard og de andre
i klassen. Jansen har første time. Sommeren har
gjort ham godt. Han er brunbarket og spenstig i steget. Før han åpner
historieboka, presenterer han de nye. Ingvild. Gunnar. Skjeggen i hjørnet
heter Vebjørn. Vebjørn Brodorsen. Gard sitter litt
lenger foran på rekka ved siden av. Han ser nysgjerrig på nykommeren. Nederst
på torget ligger Brodorsens skomagasin.
Skodorsen på folkemunne. Det kan stemme. Vebjørns
fottøy er ikke av den billigste sorten. Det er varme seinsommerdager,
og klassen benytter seg av sin nyvunnede rett til å
gå ut av skolegården i store fri. De tar med matpakker og følger turveien opp
på den vesle høyden på den andre sida av gata og slenger seg ned i gresset.
Vebjørn kommer tuslende som sistemann og slår seg ned i utkanten av flokken.
De nærmeste nikker og vil vite hvor han kommer fra. Det viser seg at han var
russ her for et par år siden, men gjorde det elendig til eksamen og strøyk i
matte. Da var han så skolelei at han
tok en pause og dro i militæret. Etter rekruttskole på Hvalsmoen ved Hønefoss
var det ni måneder på Skjold leir i indre Troms. Siden fulgte et helt år som
hjelpemann på søppelbil. Planen var å legge seg opp noen penger og reise
jorda rundt. Men så ombestemte han seg. Skjønte at han burde få på plass
eksamen før det skled helt ut. Så nå er han her. ‘Det er ikke faren din som driver
skobutikk, vel?’ vil én vite. Jo, han kan ikke benekte det, og det
har han heller ingen grunn til. Butikken ligger ideelt til og går åpenbart så
det griner. Han som spurte, har kjøpt penskoa sine der, og et par av de andre
peker på tennisskoa sine. ‘Bra greier, men jævlig dyre!’ flirer den ene.
‘Enig,’ svarer Vebjørn. Vebjørn glir greit inn i klassen. Han
har tydeligvis bestemt seg for at dette året skal det ikke bli noe tull. Han
gjør ikke stort av seg i timene, men får gode karakterer på prøver og har som
regel svar på rede hånd når lærerne graver ham fra hjørnet hans. Det må være om kvelden han gjør
lekser. For etter skoletid tilbringer han mye tid på Erlings kafé i parken,
hvor elever i andre og tredje klasse ofte finner veien til en cola. Gard er
blant dem. Vebjørn elsker å diskutere. Hva som er riktig, er underordnet. Er
en annen for NATO, er han selv mot. Er en annen mot karakterfri skole, er han
selv for. Klarer han å overbevise en
annen med sin argumentasjon, snur han hesten og viser at argumentasjonen i
virkeligheten har et gapende hull. Hvis motdebattanten
litt frustrert gir opp og går, flytter Vebjørn seg til den ledige plassen og
spør neste mann hva han mener om saken. Vebjørn mener da det motsatte. Et par uker ut i skoleåret vil noen
ildsjeler lage en kulturaften for førsteklassingene. Det går ut oppfordring
til annen- og tredjeklassingene om å melde fra om talenter og ferdigheter og
ting som egner seg for underholdende framføring. Det skal foregå i skolens
aula, og etterpå skal det være servering i gymnastikksalen og dans til
levende musikk. Responsen er stor, og et stykke ut på høsten går
arrangementet av stabelen. En gruppe på fire elever har visesang, ei jente på
andretrinnet leser en novelle hun har skrevet, og det er pantomime ved to av
elevene på latin- og dramalinjen. Gard har med gitar og drar viser av
Cornelis Vreeswijk, Joan Baez og Leonard Cohen. Til
slutt kommer Vebjørn på piano. Foran mer enn hundre andektige elever spiller
han en impromptu av Schubert og en sonate av
Beethoven. Feilfritt, så vidt Gard kan bedømme, og med stor innlevelse. Siden er Vebjørn
på dansegulvet nesten hele kvelden. Han holder damene tettere enn de fleste i
rolige låter. Når bandet drar på litt mer, går de andre gutta over til shake.
Vebjørn går over til rock. Han holder i to hender, han holder i én, han
trekker damene til seg, han skyver dem fra seg, han snurrer dem rundt. De
elsker det. Han blir synlig varm. Svetten pipler i pannen. De elsker det ikke
mindre av den grunn. Når kvelden er
over, rusler Vebjørn nedover alléen fra skolen med armen over skuldrene på en
av jentene. Så vidt Gard kan se, er det en av pantomimejentene. Hun har vært
ute en sommernatt før. Det virker som om Vebjørn har forutsetninger for å
bruke mye tid på det motsatte kjønn. Muligens kan det ha gått utover
skolearbeid. Gard kan likevel ikke forstå hvordan en kar som Vebjørn kunne gå
hen og stryke. |