Til åpningssiden: https://www.eriknord.no Tilregnelighet og fri vilje paradokset. (9.1.2013, ikke akseptert) Anders
Behring Breivik aktualiserte spørsmålet om den frie
vilje: Var hans handlinger helt determinert av arv og miljø – spesielt en
vanskelig barndom – eller hadde han til syvende og sist ’fri vilje’ til å
handle annerledes enn han gjorde. Mange insisterer på det sistnevnte. Men det
skjer bare i påstands form. ’Vi har alle en mulighet til å velge mellom gjøre det gode eller det onde’, heter det – ikke bare fra Hvermansen, men fra skolerte filosofer (f.eks Einar Øverenget) og
teologer (f.eks Espen Ottosen). De har ikke mer å
komme med. De har ingen logisk
argumentasjon, bare noe følt, bare en posisjon de foretrekker framfor et
alternativ som formodentlig oppleves som ubehagelig. Begrepet fri vilje er ytterst vanskelig å
definere. Enklest kan det gjøres på negativt vis: Hvis hendelser – inklusive
handlinger - er 100 prosent årsaksbestemt, finnes det ikke frihet til å velge
selv. Spørsmålet blir da om hendelser er 100
prosent årsaksbestemt. Alle som avviser metafysikk mener i realiteten det, og
i alt som ikke har med menneskelige feiltrinn å gjøre, tas det som en
selvfølge at det er slik: Ting har en naturlig forklaring! Alle ting har en
årsak! – selv om årsaken langt fra
alltid er like tydelig. Dette er det
moderne menneskes kanskje viktigste paradigme. Hvis vi holder fast ved dette, har fri
vilje a priori en dårlig sak. Det betyr ikke at vi som samfunn ikke
kan holde ulydige, overtredere og syndere ansvarlige. Å holde
ansvarlig er nødvendig for å styre folk unna feiltrinn i framtida. Å holde
ansvarlig er framtidsorientert. Fri vilje er et moralsk tema i
forbindelse med utførte handlinger. Å holde ansvarlig er et
hensiktsmessig pedagogisk, administrativt, juridisk og politisk grep i små
eller store sammenhenger uansett om fri vilje ikke eksisterer. Å påstå at en kriminell handlet ut fra
fri vilje er ikke et empirisk prøvbart utsagn, like lite som at ’Gud
eksisterer’ er det. Større filosofer enn meg – f.eks. Hume og Mill – har
hevdet at ikke-prøvbare utsagn er meningsløse utsagn. Hva slags utsagn er de
da? De er ofte følelsesytringer. Men
påstander om fri vilje er også noe mer. De er uttrykk for et moralsk valg
mellom å si at den kriminelle dypest sett var dømt til å handle som han
gjorde og å fordømme den kriminelle for det han gjorde. Tror man på fri vilje, må man tro at man
står fritt når man velger mellom disse to reaksjonene. Den som velger fritt, må bære ansvaret. Den
som under henvisning til den frie vilje mener at den kriminelle bør fordømmes
(i tillegg til å straffes), må følgelig selv bære ansvaret for sitt valg av
fordømmelse framfor forståelse. Dette er fri vilje paradokset: Hvis vi har
fri vilje, har vi selv ansvaret og skylden for å tillegg andre den samme
friheten. Menneskene ville være kommet langt den
dagen de maktet å være konsekvente på det å holde overtredere ansvarlig uten
samtidig å komme med løsaktige henvisninger til det metafysiske begrepet fri
vilje. Men det er mulig at vi er slik biologisk utstyrt gjennom evolusjonen
at dette er en illusjon. Uansett: Anders Behring
Breivik har ført til at et utvalg under Justisdepartementet kommer til å
vurdere grensene for strafferettslig tilregnelighet pånytt.
Det er å håpe at utvalget får en sammensetning som gjør det oppegående på
spørsmålet om den frie vilje. |