Til åpningsiden: https://www.eriknord.no

Julebakst og produktivitet

Kronikk/novelle i Dagbladet julaften 1985

- Å Herregud! Sa Markus Føring.

- Hva er det skatten min? Fia Førings stemme lød fra kjøkkenet. Jula var kommet på henne som på kjerringa. Hun sto til albuene i kakedeig.

- Det er han der Antti Vekstola igjen. Han der grønnspetta finnen, vet du. Han tror visst at vi nordmenn lever helt isolert. Internasjonal konkurranse må være helt ukjent for ham.

-

Ektemannens indignasjon gjorde ikke inntrykk på Fia Føring. Hun hadde det for travelt med å gjøre gjengjeld overfor fru Johannesen i første. De to kvinnene hadde innledet et samarbeid om julebaksten for noen år siden. Kjevling av sirupssnipper falt Fia tungt for brustet. Hun hadde derfor lurt på om ikke fru Johannesen kunne bake dobbel porsjon av sine, så kunne hun selv ordne med berlinerkranser for dem begge.

Fru Johannesen, som brukte omtrent like lang tid på begge kakesortene, syntes det var bare hyggelig å kunne hjelpe en nabo i nød.

Slik oppsto det et årlig kakebytte. Og bytte-betingelsene var de enkleste mulige: snipp for krans, krans for snipp.

Fia Føring nynnet mens hun arbeidet. I løpet av det siste året var hun for første gang i sitt liv blitt virkelig interessert i kakebaking - mye fordi mannen hennes var en av de største kakemonser verden har sett. Glad i ham som hun var hadde hun begynt å bake ukentlig – store kaker, små kaker, lyse kaker, mørke kaker, fylte kaker, tørre kaker. Markus elsket henne for det. Mens hun ble ivrigere og ivrigere, ble han fetere og fetere. All denne bakingen var selvsagt ikke uten virkning på Fias ferdigheter med deig og desslike. Hurtigere og hurtigere trillet smultringene fra hennes hender, og sjeldnere og sjeldnere kjevlet hun seg fast. Ved den jula som nå sto for døra, var hun blitt en veritabel racer ved bakerfjøla. Fru Johannesen var faktisk blitt rene sinken i forhold.

Fia Føring trillet en imponerende deigpølse over kjøkkenbenken og nynnet igjen.

- Vektstola er steingæærn! Sa Markus Føring. Han sto i døråpningen og fulgte den sprellende pølsa med øynene.

- Har du lest hva han skriver i her avisa?

Fia tørket mel fra pannen og medga at hun nok ikke var kommet så langt.

- Han mener at det ikke er så viktig å øke produktiviteten i industrien og at man i framtida heller bør satse på å gi arbeiderne mer interessante jobber.

Deigpølsa sluttet å sprelle. Med raske snitt oppløste Fia den i et dusin fingerlange pølsebarn. Markus kapret to av dem.

- Hører du? gumlet han.

- Jada, sa Fia. - Er det så dumt, det?

- Dumt? Det er det største sludderet jeg har hørt. Hvordan i all verden skal vi klare å konkurrere med andre land hvis vi ikke holder tritt med dem i produktiviteten?

- Må vi absolutt konkurrere, da? Fia svarte ektemannen så godt hun kunne mens fingrene hvileløst gjorde pølsebarna klare for kremering.

Markus sukket oppgitt. - Selvfølgelig må vi konkurrere. Vi må jo eksportere for å kunne betale for alt det vi importerer. Og da blir spørsmålet: Hvorfor i all verden skulle andre land være interessert i å handle med oss dersom vi produserer alt mye dyrere enn de selv kan gjøre?

Fia tygget spørsmålet inn i en tiloversbleven deigklump. Pølsebarna lå med foldede hender på stekebrettet. Til korsets tegn fra ektemannen åpnet hun ovnsdøra og skjøv brettet ubønnhørlig inn.

- Kanskje det er på samme måte som med fru Johannesen og meg? foreslo hun.

- Hæ?

- Det med å handle med hverandre, mener jeg. Fia gjøv energisk løs på resten av deigen.

Markus så bekymret på sin kone. Han satte stor pris på hennes interesse for kakebaking. Men det fikk være grenser for hva som kunne settes inn i et kakeperspektiv. Han gjorde henne oppmerksom på dette.

- Jamen hør på meg litt, avbrøt hun ham. - Fru Johannesen og jeg fortsetter jo å bake for hverandre selv etter at jeg er blitt mye flinkere enn henne.

- Du er altfor godhjertet, sa Markus og strøk henne kjærlig over kinnet.

- Slett ikke. Det lønner seg for meg rett og slett.

Markus så meget skeptisk ut.

- To timer bruker jeg nå på å bake dobbel porsjon berlinerkranser. Om jeg hadde latt være å bytte med fru Johannesen, ville jeg ha brukt én time på en enkel porsjon berlinerkranser og to timer på en porsjon sirupsnipper. Det blir tre timer til sammen det - altså en time mer enn jeg bruker nå.

Markus klødde seg i bakhodet.

- Det lønner seg faktisk for meg å bytte med henne selv om jeg er raskere enn henne med begge kakesortene, fortsatte Fia. Ordene kom tørt konstaterende, uten spor av triumf. Snarere virket det som om hun var litt overrasket selv over konklusjonen.

Markus så vurderende på henne mens han dro seg i munnskjegget.

- Og fru Johannesen bruker akkurat like lang tid som før og får nøyaktig de samme kakeporsjonene som hun har hatt hele tiden. Hun taper faktisk ingenting på at jeg er blitt mer effektiv enn henne.

Man ville med letthet ha hørt en deigklump klaske i vinylen. Fia rullet nynnende ut en pølse.

Ikke før var den delt opp før ektemannen igjen åpnet munnen. Han skjøv inn en av bitene mens øyet glimtet grusomt.

- Ha! Erklærte han.

- Du kommer til å få vondt i magen, vennen min, sa Fia uberørt.

- Det er du som er godhjertet!

- Å?

- Du må da for svingende ikke fortsette å bytte kake mot kake. Nå som det koster deg mindre å bake, er det ingen grunn til at du skal gi fru Johannesen like mange berlinerkranser som før for at hun skal gjøre den ene halvparten av jobben for deg. Du kunne for eksempel nøye deg med å gi henne 50 berlinerkranser for 75 sirupsnipper som du får fra henne. Og da er det klart at hun ville få mindre igjen for strevet sitt og at hun i virkeligheten ville tape på at du er blitt flinkere mens hun har stått stille.

Fia Føring så hoderystende på sin mann. Hun satte stor pris på hans forretningstalent. Men det fikk være grenser for hva som kunne settes inn i et økonomisk perspektiv. Hun forsøkte på en pen måte å gjøre ham oppmerksom på dette.

Han feide henne av. - Jeg snakker om prinsipper. Kakebytte eller internasjonal handel – det kommer ut på ett: Den som ikke holder tritt med handelspartnere i effektivitet, vil få svi, i hvert fall dersom han – eller hun – har å gjøre med handelspartnere som er forretningsmessig innstilt.

Fia tenkte seg om. Så sa hun: - Det der gjelder ikke kakebaking. Hvis jeg tilbød fru Johannesen noe dårligere enn å bytte kake mot kake, ville hun foretrekke å bake begge sortene selv. Det ville hun ikke tape noe som helst på, ettersom hun bruker omtrent like langt tid på begge sortene. Jeg, derimot, ville miste fordelen av samarbeidet vårt.

Markus så lenge på henne. Så ga han seg til å trave fram og tilbake over gulvet mens han med urolige fingrer lette i munnskjegget etter et drepende argument.

Fia la uanfektet de siste deigkransene på plass på brettet.

- Det går ikke an å sammenlikne kakebaking og internasjonal handel, fastslo Markus omsider.

- Sikkert ikke, sa Fia.

Det var henne også knekkende likegyldig. Hun hadde mest svart fordi det var hyggelig med selskap. Hun åpnet ovnsdøra og trakk ut en nydelig porsjon med gylne, lubne lekkerbiskener.

Så fint, tenkte hun, at fru Johannesen ikke taper på

at jeg er blitt så mye flinkere. For denne behagelige måten å skaffe meg sirupssnipper på vil jeg nødig miste.