|
Til åpningssiden Til muntre
sanger Vitsene med
livet Av Erik Nord Innhold
Forord
Forhistorier
Noen tips før jeg
fortsetter
Forord Jeg har alltid likt vitser.
Jeg har likt å høre dem og likt å fortelle dem. Og mens jeg er elendig til å
huske historie (det var mitt dårligste fag på Handelshøyskolen), og følgelig
nesten aldri leser historiebøker, fordi kort tid etterpå er alt jeg lærte
forduftet likevel, fester av en eller annen grunn morsomme historier seg
ganske godt i mitt hode. Alle vitsene i dette heftet har jeg gått og båret på
i årevis - noen nesten hele livet. Ikke alle er av like høy kvalitet, det
skal jeg medgi, og noen av dem har jeg vokst fra. Men det er unntakene.
Uansett holder alle seg tydelige. Til forskjell fra meg selv, svekkes de
ikke. Jeg tar dem med alle – også enkelte som ikke tåler sensitivitetslesing
- så får enhver leser selv følge sporadiske advarsler underveis og hoppe når
det trengs og finne fram til de som passer for hans eller hennes kjønn,
alder, personlighet, verdier og holdninger. Jeg prøver å dempe
opplevelse av oppramsing ved fortelle vitsene i en slags sammenhengende
historie med innslag av deres opprinnelse og mitt eget liv. Les ikke
nødvendigvis alle i ett jafs, og vit at det er når de fortelles hver for seg
i passende situasjoner at de kommer til sin egentlige rett. Til slutt vil jeg takke
min eldste sønn Even, uten hvis leende interesse og anerkjennelse og
eksplisitte ønske - uttrykt ikke lenge før hans forestående 40-års dag -
dette heftet neppe ville ha blitt til. Oslo, juni 2023 Erik
Nord (f. 1948), Folke Bernadottes vei 13b, Kringsjå.
Mobil 95753201. www.eriknord.no Forhistorier Den første vitsen jeg
kan huske, er selvsagt den om norsken, svensken og dansken som skulle se hvem
som kunne være lengst inne i grisefjøset. Jeg lo godt den gangen, selv om jeg
som voksen finner jeg det noe uklart hvorfor vitsen ble brukt som skrytehistorie.
Enklere å forstå var det at norsken omtrent på samme tid vant konkurransen om
største båt med opplysningen om at stuerten måtte bruke ubåt for å se om
potetene var kokt. Det var nok far som
fortalte de ovenstående. I andre vitser la han ikke nødvendigvis skjul på
politiske sympatier. For eksempel skal den kommunistiske avisa Pravda i
slutten av nittenfemtiårene ha referert som følger fra en løpsduell mellom en
russer og en amerikaner: ‘Amerikaneren kom nest sist, mens vår mann ble en
god nummer to.’ På denne tida bodde vi
i Haag, hvor jeg gikk på engelsk skole. Som elleveåring fikk jeg av en
klassekamerat ‘The Book of Laughs’ – med alt fra one-linere og kvikke svar
til muntre limericks og regulære vitser. Mitt eldste barnebarn Ulrik fikk
boka nylig til sin elleveårsdag etter at han kom hjem fra et halvt års
engelsk skolegang på Bali. Måtte boka fortsette å vandre i slekta. Man finner bl.a. slikt som ‘Waiter, my
plate is wet.’ ‘That’s your soup, sir!’, og det engelske svaret på hvor
uheldig det var at kommaet kom for tidlig i telegrammet som egentlig skulle
lyde ‘Heng ham ikke, vent!’. Det er
Clara Morse som leverer en lapp til presten før gudstjenesten hvor det står
‘Albert Morse, having gone to sea, his wife requests the congregation to pray
for his safety.’ Men presten
leser ‘Albert Morse, having gone to see his wife, requests the congregation
to pray for his safety.’ (I parentes tilføyer jeg at nå som
min egen kone har trent seg opp til å ta 105 kilo i markløft, har jeg sympati
for prestens versjon.) Seinere fortalte far om
’den store olyckan på Enaresjøen’ (nord i Finland). Matti sto og isfisket
barhodet i tredve kuldegrader. En
besøkende svenske lurte på varför Matti inte hade någon mössa på. ’Har du
inte hört om den store olyckan förra året?’ spurte Matti. Nei, det hadde
svensken ikke. ’Jag stod här och fiskade tilsammans med min vän Toivo,’ sa
Matti, ’och det var trettio grador kaldt, och jeg hade min svära
vargskinnsmössa på. Sän frågade Toivo om jag ville ha en sup brännevin, och
jag hörde honom inte!’ Jeg var ikke mye eldre
da far fant tiden inne til å nevne oksen Teobald, som yr hoppet over et
piggtrådgjerde for å få nærkontakt med Dagros. ‘Hva heter du, da?’ spurte
Dagros og blunket forførende. ‘Kall meg Teo,’ sa Teobald. ‘Resten henger
igjen på gjerdet.’ Mor var langt sjeldnere
frampå, men en trøndervits kom i ny og ne. For eksempel lå det en kar og kava
i Nidelva. ‘Hjælp, hjælp! Æ kainn itj å svøm!’ En forbipasserende kone hørte
ham og ropte tilbake: ‘Æ kainn itj å svøm æ hell, men æ kauke da itj sånn for
det!’ Mor fortalte også om
bondegutten som tok med kjæresten til Trondheim og ved ankomst spurte henne: ‘Vil du ha abbelsin eller
kjør med trikken, Petra? I dag skjøtte æ itj pæng.’ Men det var ikke mor
som fortalte om bondekona som satt på toget sammen med en kar av det
kultiverte og konverserende slaget. På
Trøndelag teater var det Ibsenfestival. Mannen bøyer seg fram og spør:
‘Unnskyld, men har fruen sett Peer Gynt?’
Kona rister bestemt på hodet. ‘Itj har æ sett’n, og itj vil æ sjå’n,
og tek du’n fram, så hoppe æ ta toget!’ Skjønt, er det
utenkelig at det var mor? Det var tross alt hun som bemerket at for at
pultost skal være velsmakende, må den være godt pult. Noen tips før jeg
fortsetter. Det verste som kan skje
med en vits er at poenget røpes i starten - kanskje allerede i
åpningssetningen ‘Har du hørt om han som …..?’ En kjæreste jeg hadde for flerfoldige tiår
siden hadde lett for å gå i denne fella. Kanskje var det derfor hun etter
hvert holdt seg med noen svært få, svært korte vitser. I den aller korteste –
som vel å merke kan være vanskelig å forstå skriftlig, så her bør leseren
lese høyt for seg selv - avskar hun enhver mulighet for å trå feil: ‘Har du
hørt om hotelldirektøren som så på sin piccolo?’ Hun skulle bare visst
at den samme direktøren kort tid etter ansatte en koldjomfru som viste seg å
ikke være noen av delene. Nesten alle vitser er
morsomst når de fortelles muntlig. Da øker ordspillmulighetene (fordi
staveulikheter skjules), og man får anledning til å dramatisere med
stemmevariasjon, mimikk og annet kroppsspråk og ikke minst smile oppbyggende
underveis sammen med tilhøreren. Samtidig er vitsers
morsomhet følsomme for ‘taiming’. Det er når tilhørerne allerede er oppstemte
og vitsen kommer som umiddelbart krydder til noe som blir sagt eller skjer,
at vitser utløser mest latter. Videre bemerket Henrik
Ibsen i ‘Peer Gynt’, da Fanden fikk dårlig respons i San Fransisco på et
glansnummer bestående i å grynte som en gris - et nummer han utførte ved
hjelp av en ekte gris som han holdt skjult under kappen sin og kløp, hvilket
førte til at salen bedømte gryntet som veldig overdrevet (‘ytterst outreret’)
- at ‘se det fikk Fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum’.
Utmerkede vitser fortalt til personer som ikke har sans for vitser, lider en
grum skjebne. Det samme gjør en del rufsete vitser fortalt av menn til damer
i øyeblikk av uvett. Det finnes til og med vitser fortalt av damer som menn
ikke synes er morsomme. De er ikke med i dette heftet. Jeg nevner disse
momentene som advarsler. Forvent ikke at du skal hyle av latter når du leser
vitsene i det følgende, og les dem for all del ikke opp for andre. Kommer du
over en vits du liker, er mitt råd at du spikrer den til minnet og drar den
muntlig og ledig ved rette anledning til rette person(er) med aktiv bruk av
humørfylt kropp og fortellerevne. Del 1: For alle 1 Vitser er fiksjon.
Men la meg først ta en snartur innom virkelighetens verden. Jeg nevnte min
kone. Hun har stor sans for humor, men er litt kresen når det gjelder vitser
og kan styre seg for en del av mine. Jeg må også innrømme at få av mine kan
konkurrere med de beste av hennes egne sanne historier. Blant annet fikk hun
en gang i oppgave å mime ‘lavinehund’, men leste feil i farten og satte i
gang med å mime ‘latrinehund’. Man kan forestille seg forskjellige
toalettscenarier som min kone dro tilskuerne gjennom, alt mens de prøvde seg
med ulike kloakkdyr, men latrinehunden fant de aldri. Det nærmeste de kom var
‘drittbikkje’. 2 Venninna Toril fra
Bergen var ikke snauere. Hun jobbet på et tidspunkt som servitør og fikk
pianisten Leif Ove Andsnes som gjest. Toril blandet ham sammen med
trompetisten Ole Edvard Antonsen. Så da Andsnes spurte om det var veldig mye
hvitløk i sneglene, svarte Toril at det var så mye hvitløk at trompeten hans
kom til å slå krøll på seg. 3 Hvis livet til
stadighet arter seg slik, trenger man ikke vitser. Men det gjør livet ikke,
selv ikke for min kone, og det var faktisk ingen ringere enn henne som en dag
for en del år siden kunne referere fra vitseutvekling under et sjefsmøte i et
av våre departementer. Det er i grunnen godt å vite at slikt kan forkomme
blant byråkratene, og vitsen kona mi tok med hjem var slett ikke dårlig. En
påseilet finnmarking kom kjørende på ferskt vinterføre og fikk se en
politikontroll litt lenger framme. Han kjører til side og stanser og krabber
over i baksetet. En politimann kommer bort og banker på vinduet.
Finnmarkingen ruller ned. ‘Hva foregår her?’ spør politimannen. ‘Det va’
kameraten min som kjørt’. ‘Hvor er det blitt av ham, da?’ ‘Nei, hainn stakk
nå av.’ Politimannen ser seg om i nysnøen. ‘Sier du det? Her finnes ikke
fotspor i snøen.’ Finnmarkingen titter ut. ‘Nei, det e vel det som kalles
sporløst forsvunnet!’ 4 Fra samme sjefsmiljø
kom min kone også trekkende med et eldre ektepar som befant seg i et
banklokale og ble vitner til et ran. Mannen gikk resolutt bort til raneren og
forklarte at han var sivil betjent og at raneren hermed var arrestert. Men
kona tok mannen sin i armen og trakk ham vekk. ‘Nei, vennen min. Du er ikke
sivil betjent. Du er senil dement.’ 5 I den andre enden av
aldersskalaen er det heldigvis langt større våkenhet. Avdøde prest Karsten
Isachsen fortalte med befriende selvironi om presten som i en
barnegudstjeneste spurte om hva som er lite og brunt og har buskete hale og
hopper fra tre til tre. Det er stille et øyeblikk blant barna. Så rekker
Petter hånden i været. ‘Ja?’ sier presten. ‘Vanligvis ville jeg ha sagt at
det er et ekorn,’ sier Petter. ‘Men siden det er deg som spør, så er det vel
Jesus.’ 6 Fantasi i samme bane
ble utvist i en kø i kantina på avdeling for schizofrene på et psykiatrisk
sykehus. En eldre kar presser seg fram. ‘Hvem tror du du er?’ protesterer de
som står foran ham. ‘Jeg er Napoleon,’ svarer karen. ‘Hvem har sagt det?’
spør de andre. ‘Det har Gud sagt,’ svarer karen. ‘Det har jeg aldri sagt,’
kommer det fra en kar lenger bak. 7 Verre blir det når
fantasi kombineres med tiltakslyst. Vi skal 50 år tilbake i tid. En
nordlending kom til Oslo for første
gang. Han lander på gamle Fornebu og tar drosje mot sentrum. ‘Æ ha hørt at
dokker kjør som no’n svin her i Oslo,’ sier han konverserende fra baksetet.
‘Det er helt riktig,’ svarer sjåføren. For å gi den freidige nordlendingen et
støkk, legger han seg litt seinere helt til høyre med kurs for en gammel dame
som går i veikanten. Sjåføren retter opp i siste øyeblikk for ikke å treffe.
Da hører han et dunk. ‘Hva var det?’ utbryter han. ‘Slapp av,’ sier passasjeren. ‘Æ så du
bomma, så æ tok ho med døra!’ 8 Pekka og Juhani, på
den annen side, kombinerte fantasi med flukt. Det skjedde etter en veritabel
helaften i Hamburg under krigen. Etter at de hadde lagt seg, ble byen bombet
sønder og sammen av de allierte. En og annen bygning ble likevel stående,
bl.a. hotellet til Pekka og Juhani. De våknet langt ut på formiddagen uten å
huske noe særlig, men med røde never og skrammer i ansiktet og en klar
fornemmelse av at det hadde gått svært livlig for seg ved en rekke vannhull.
Juhani karet seg bort til vinduet og trakk fra gardinen. Ved synet av alle de
rykende ruinene snudde han seg fortvilt mot kameraten: ‘Du Pekka, du Pekka. Vi måste åka hem! Det här kann vi inte betala!’ 9 Flukt var også valget til to karer som var på bærtur og fikk se en
bjørn et stykke unna. Den ene åpnet sekken og skiftet til joggesko i en fart.
’Hvorfor
gjør du det?’ spurte kameraten. ‘Du klarer ikke å løpe fra bjørnen uansett.’
‘Det holder at jeg løper fra deg,’ sa den første. 10 Man kan også velge å
forholde seg helt rolig. En mann spurte en annen: ‘U-u-nnskyld, k-kan d-u si
m-meg v-v-veien til p-p-postk-k-kontoret?’ Den andre svarte ikke. Den stamme
gjentok spørsmålet: ‘U-u-nnskyld, k-kan d-u si m-meg v-v-veien til p-p-postk-k-kontoret?’
Fortsatt intet svar. Den stamme ga seg ikke: ‘U-u-nnskyld, k-kan d-u si m-meg
v-v-veien til p-p-postk-k-kontoret?’ Da det fortsatt ikke var svar å få, ga
den stamme opp og gikk videre. En tredje kar hadde vært vitne til opptrinnet
og gikk bort til den tause mannen og spurte hvorfor han ikke hadde svart. Da kom det:‘T-tror d-du
j-jeg v-v-vil ha m-meg en på t-t-trynet, eller? 11 Et alternativ til
fantasi og tiltak når man stilles overfor et problem, er å være flegmatiker
og utvise sinnsro. For eksempel falt en mann ned i en bredsprekk. Kameraten
roper at han går etter hjelp. ‘Fint, jeg blir her,’ svarer mannen i sprekken.
Etter bare noen sekunder kommer kameraten tilbake. ‘Forresten, her har du
litt whisky å varme deg på,’ roper han og slipper ned ei lerke. ‘Flott,’
svarer mannen i sprekken. ‘Jeg har is!’ Kameraten drar av gårde, og en time
seinere dukker det opp et nytt fjes på toppen av sprekken. ‘Hei, det er Røde
Kors!’ roper fjeset. ‘Jeg har kjøpt lodd!’ kommer det tilbake. 12 Sinnsro viste også
kapteinen på et Lufthansafly som på vei til USA måtte nødlande i
Atlanterhavet. Jeg hørte Johan Grieg Alberts, seinere forlegger av min bok om
Røykeloven, bruke historien som
innledning til et foredrag en gang i forrige århundre. Han kunne
fortelle at det kom en melding til
passasjerene over høyttaleren. Johan dro meldingen med sterk tysk aksent,
inklusive kraftig skarring og ‘z’ i stedet for ‘th’-lyd: ‘Ladies and
gentlemen. Unfortunately,
we have had to land on the ze water. Please stay calm, and listen carefully.
Zose of you who can swim, please walk out on ze right wing, and zose of you
who can not swim, please walk out on the ze left wing.’ Etter at alle hadde
fulgt instruksjonen, kom det en ny melding:’Zank you. Now, for zose on ze right wing, New York is one
zousand miles to ze west. And for zose on ze left wing – zank you for flying
Lufthansa!’ 13 Og hva med mitt
barnebarn Ulriks favorittvits i åtte-ni års alderen, om kaninen som kom inn
til handelsmannen og spurte: ‘Har’i salat?’ (grov stemme, trykk på første
stavelse) . ‘Nei,’ sa handelsmannen. Kaninen tusla ut, men var tilbake
neste dag med samme spørsmål: ‘Har’i salat?’. ‘Nei, har jeg sagt,’ sa
handelsmannen. Kaninen ut igjen, men også inn igjen neste dag – med samme
spørsmål: ‘Har’i salat?’. ‘Nei, for faen,’ sier handelsmannen, ‘og spør du én
gang til, tar jeg deg i øra og spikrer deg oppetter veggen!’ Kaninen vagger
med hodet og tusler ut. Neste dag er den der igjen: ‘Har’i spiker? ‘Nei,’
sier handelsmannen. ‘Har’i salat?’ spør kaninen. 14 Også på selgersiden
er det viktig med sinnsro. Min gode venn Harald Opheim fortalte om en mann
som kom til intervju om en ledig ekspeditørstilling i en klesforretning.
Eieren var fornøyd med det mannen hadde å fortelle om seg selv, men forklarte
at søkeren måtte bestå en praktisk prøve. Eieren holdt fram en knallgul
dress. ‘Her.. Nå går jeg ut en tur. Klarer du å selge denne innen jeg er
tilbake, får du jobben.’ Søkeren
nikket og eieren gikk. Noen timer seinere kom han tilbake. ‘Nå? Hvordan gikk
det med dressen?’ Joda, søkeren hadde da fått solgt den. ‘Hva?’ Eieren trodde
nesten ikke sine egne ører. ‘Klarte du virkelig å selge den? Men hva sa
kjøperen da?’ ‘Han sa ikke stort,’ sa søkeren. ‘Men førerhunden knurra noe
jævlig.’ 15 Heller ikke en
juletreselger mor fortalte om, lot seg lett bringe ut av fatning. Det var 23.
desember, og de gjenværende trærne var dårlige. En dame søkte fortvilt
igjennom beholdningen. Det minst dårlig treet manglet helt greiner på den ene
sida, noe damen påpekte. ‘Kan du ikke bare stille det mot veggen, da, så ser
man det ikke?’ sa selgeren. ‘Men da kan vi jo ikke går rundt det,’ innvendte
damen. ‘Kan dere ikke bare gå litt fram og tilbake foran det, da?’ 16 Nevnes må også to
nordlendinger som sto og skuet utover høstlig landskap. ‘Nu går det mot
vinter,’ sier den ene. ‘Og vi som har ingen sommar hatt.’ Den andre svarer: ‘Ka ska du med sommarhatt nu som det
går mot vinter?’ 17 Andre har verken fantasi
eller sinnsro, men skårer til gjengjeld høyt på praktisk legning. En
vestlending, for eksempel, trengte kone. Han satte inn følgende annonse i
lokalavisa: Dame søkes for ekteskap. Må ha båt med påhengsmotor. Send
bilde av motoren. 18 I samme gate finner
vi samekona som var blitt enke. Hun gikk til lokalavisa for å rykke inn en
dødsannonse. ‘Ja, hva skal det stå der da? ville sekretæren i ekspedisjonen
vite. ‘Han Mattis er død,’ sier kona. ‘Det var nå veldig kort og
nøkternt, da,’ sier sekretæren. Men kona vil ikke ha noen lengre tekst.
Sekretæren forstår at det kanskje er fordi kona har dårlig råd. ‘Vi har en
minstepris,’ forklarer hun. ‘Du kan godt skrive litt mer uten at det blir
dyrere for deg. Høyt elsket og dypt savnet, eller noe slikt.’
Sekretæren smiler oppmuntrende. ‘Åja. Ja da så.’ Kona tenker seg om. ‘Da skal
det stå: ‘Han Mattis er død. Snøscooter selges.’ 19 Enkel og praktisk
var også oppfinneren som kom på patentkontoret med nyoppfunnet musefelle,
bestående i en fjøl, et barberblad stilt loddrett midt på fjøla med skarpside
opp, og en ostebit ved siden av barberbladet. ‘Javel, hvordan virker denne,
da?’ spør patentingeniøren. ‘Jo, nå kommer musa trippende bortover gulvet ved
lukten av ost, og så strekker den seg over barberbladet etter ostebiten, og
da blir halsen dens skåret over.’ Patentingeniøren rister på hodet. ‘Hva om
den kommer fra den andre siden og bare tar osten og går?’ Oppfinneren ser
problemet og tusler slukøret sin vei. Men neste dag er han tilbake og legger
igjen fjøla med barberbladet på ingeniørens skrivebord. Nå er ostebiten
borte. ‘Jaha,’ sier ingeniøren skeptisk. ‘Hvordan virker denne, da?’ ‘Jo,’ sier oppfinneren. ‘Nå kommer musa
trippende og strekker halsen over barberbladet og utbryter (beveg hodet
fra side til side og se skuffet ut): ‘Ingen ost!’. 20 Også håndverkere er
praktisk orientert. En av dem holdt på
med å legge vinyl på kjøkkengulvet til en frue. Etter en stund tok han seg en
pause og ville ta fram pungen med rulletobakk. Han kjente på alle lommer, men
der var den ikke. Da så han en liten hump under vinylen der den allerede var
lagt og limt. ‘Faen,’ tenkte han. Så tok han en hammer og banket ut humpen så
den ikke syntes. Akkurat da stakk fruen hodet inn og holdt fram
tobakkspungen. ‘Hei, jeg fant denne i entréen. Du har ikke sett hamsteren min?’ 21 Men det er ikke
alltid praktisk orientering hjelper. En hvit mann kom en kveld til en by i
Mississippi, USA, i 1950-årene, da raseskille ble strengt praktisert i mange
sydstater. Det var fullt på byens hotell for hvite. Det fantes et annet
hotell som bare tok imot svarte. Mannen smurte inn ansiktet med skokrem og
klarte å lure seg til et rom. Han ba om bli vekket neste dag. Klokka åtte om
morgenen ringte det fra resepsjonen. Mannen sto opp og spiste frokost og gikk
for å ta en buss til neste by. Men bussen var bare for hvite, og mannen hadde
glemt skokremen, så han ble stanset i døra. Han tok fram et lommetørkle for å
ta bort kremen. Men den gikk ikke av. Det viste seg at de hadde vekket feil
mann! 22 Det motsatte – altså
mangel på praktisk orientering - ble et tema da jeg i siste del av 1970-årene
hadde jobb i Kommunaldepartementets arbeidsmiljøavdeling. Måten avdelingen
ble ledet på, var en vits i seg selv – behørig lagt ut i romanen ‘Stillingskrigen’
fra 1983. Her skal kun nevnes at en ny arbeidsmiljølov ble satt ut i livet i
1977. Departementet hadde i den forbindelse mye kontakt med arbeidslivets
parter. Arbeidsgiverforeningen klaget stadig over firkantethet i loven og
overbeskyttelse av ansatte. Man kan forestille seg at folka fra
Arbeidsgiverforeningen ville ha likt historien om franskmannen, araberen og
norsken som skrøt av sine respektive land. De trakk selvsagt særlig fram
damene. ‘Hos oss,’ sa franskmannen stolt, ’kan vi ta med hendene rundt livet
på damene slik at fingrene møtes, og,’ understreket han, ‘det er ikke fordi
vi er så langfingret, men fordi damene er så smale om livet.’ ‘Ha!’ sier
araberen. ’Det der er ingenting. Når våre damer rir, subber føttene deres i
bakken, og det er ikke fordi hestene våre er så små, men fordi damene våre
har så lange, smekre bein.’ ‘Greit
nok,’ sier norsken. ‘Men hos oss er det slik at når en mann klyper kona i
rumpa i det han går på jobb, disser rumpa fremdeles når han kommer hjem, og
det er ikke fordi damene våre er så feite, men fordi vi har så kort
arbeidstid!’ 23 Seinere i yrkeslivet
befant jeg meg stort sett blant akademikere som ikke hadde den fjerneste
interesse for praktiske hensyn, men i stedet dyrket logikk og konsistens og
rasjonalitet i beslutninger. På en konferanse i Buenos Aires i 1994 hadde en
gjeng filosofer kommet sammen til et nachspiel. Alistair - meritert professor
fra Skottland - la fram en historie som tydeligvis var godt kjent innenfor
faget og utløste langvarig og sakkyndig humring i den tilstedeværende
intelligentsia. Det satt en kar på en bar. Så kom en annen og slo seg ned ved
siden av ham, og de kom i prat. ‘Hva driver du med?’ ville den sist ankomne
vite. ‘Jeg er logiker,’ sa den første. ‘Jeg driver med logikk.’ ‘Logikk?’ sa
den andre. ‘Hva er det?’ ‘Jo, det skal jeg forklare deg,’ sa den første. ‘Du
har kanskje et akvarium hjemme hos deg?’ Jo, den andre hadde faktisk det. ‘Da
er du sikkert glad i fisk,’ sa logikeren.
Joda, den andre var glad i fisk. ‘Og da er du sikkert glad i dyr
også.’ sa logikeren. Joda, den andre var glad i dyr også. ‘Og da er du
sikkert glad i mennesker også?’ Joda, han var glad i mennesker. ‘Og da,’
fortsatte logikeren, ‘er du sikkert glad i kvinnfolk.’ Joda, den andre måtte
innrømme at han var glad i kvinnfolk. ‘Der kan du se,’ sa logikeren. ‘Der har
du et eksempel på logikk.’ Den andre nikket og var dypt imponert. Etter en stund måtte logikeren gå. En
tredje kar kom og inntok den ledige plassen. Den andre karen tenkte at nå
skulle han imponere med sin nye kunnskap. Så etter litt løsprat spurte han
den nyankomne: ‘Vet du hva logikk er?’ Logikk? Nei, det var den nyankomne
usikker på. ‘OK, da skal jeg forklare deg det. Har du et akvarium hjemme?’
Nei, det hadde den nyankomne ikke. ‘Å faen, er du homo, eller?’ 24 Jeg avslutter denne
delen med en historie fra 1975, da jeg oppholdt jeg meg et år ved et
forskningsinstitutt i Paris og fikk franske venner. Under et middagsbesøk
hjemme hos Patrick og Corinne fikk jeg servert en historie i flere akter.
‘Her kommer første akt,’ sa Patrick. ‘En dame står og lager mat på kjøkkenet.
Mannen kommer og gir seg til å lette på grytelokk og røre i steikepanna og
spørre om kona passer på å ikke svi sausen osv, osv (Patrick spilte livlig
ut), til hun irritert utbryter: ‘Er det deg eller meg som lager mat?’ ‘Andre akt,’ fortsatte
Patrick: ‘Mannen og kona er ut og kjører bil. Han er bak rattet. Hun sitter
og maser om at han kjører for fort og ikke ser seg i speilet når han skifter
fil og skal han ikke snart komme seg forbi den lastebilen osv, osv (igjen
spilte Patrick livlig ut), til mannen irritert utbryter: ‘Er det deg
eller meg som kjører?’ ‘Fjerde akt,’ sa
Patrick. ‘Tredje,’ rettet jeg. ‘Er det deg eller meg som forteller? sa
Patrick. Rett i fella. Jeg ség
ned på gulvet under tyngden av min egen dumhet og ble liggende å le. Det har
jeg aldri gjort verken før eller siden. Patrick og Corinne lurte på om
nordmenn alltid tok så godt imot vitser. Siden våget jeg å dra vitsen da jeg
var toastmaster i min brors bryllup. Jeg sier ‘våget’, for tenk om
langbordsettingen gjorde at ingen ville føle seg kallet til å stå fram med
protest? Hvilken vei skulle jeg da ta ut? Men knapt var ‘fjerde akt’ uttalt
før et mangestemmig sus bølget oppover mot meg fra begge bord: ‘Tredje,
tredje, tredje …. ‘ Sekunder seinere uteble latteren ikke. Del 2: For voksne 25 Det er ikke til å
komme forbi at noen av de beste vitsene man hører, er på kanten eller
bortenfor. Heldigvis er noen av dem likevel søte. Det var for eksempel et
ekorn som var våryr. På en tur i skogen støtte det på en jerv. ‘Ts, ts, ts,’
smattet ekornet. ’Skal vi ta oss et nummer, eller?’ ‘Nei takk,’ svarte jerven med et smil. ’Du
er nok for liten for meg.’ ‘Ikke noe problem.’ Ekornet hoppet lystig videre
og støtte på en bjørn. ‘Ts, ts, ts,’ smattet det. ‘Skal vi ta oss et nummer,
eller?’ Bjørnen ristet på hodet og lo. ‘Ånei, du er nok alt for liten for
meg.’ ‘Ikke noe problem.’ Ekornet hoppet lystig videre og støtte på en elg.
‘Ts, ts, ts. Skal vi ta oss et nummer, eller?’ Elgen var i godlynne. ‘OK,
da,’ sa den. ‘Hopp på.’ Ekornet hoppet på og satte i gang. Akkurat da datt en
kongle i hodet på elgen, som ga fra seg et lite sukk. ‘Ts, ts, ts,’ smattet
ekornet. ‘Er det første gangen, eller?’ 26 Rimelig uskyldig er
vel også historien om han som ville sette en kontaktannonse i lokalavisa. I
ekspedisjonen leverer han en lapp med den ønskede teksten. Damen bak skranken
leser lappen og spør om han vil ha den inn på lørdag. ‘Ja, gjerne, men kan jeg
skrive det, da?’ 27 Og da kan jeg vel
også ta med den unge mannen som kom til presten og fortalte at han hadde vært
på en fest hvor noen hadde begynt å danse. Om ikke det var å synde? ‘Neida, å
danse er ikke synd,’ sa presten. ‘Men det var et par som danset kinn mot kinn.’ ‘Det er ikke synd,’ sa presten. ‘Så forlot
de lokalet sammen tett omslynget,’ fortsatte den unge mannen. ‘Det er ikke
synd,’ sa presten. ‘Men så gikk de inn i et hus, og da så jeg gjennom vinduet
at de kysset hverandre!’ ‘Det er ikke synd,’ sa presten. ‘Men så kledde de av
seg!’ ‘Det er heller ikke synd,’ sa presten. ‘Men hva skjedde så?’ ‘Det vet
jeg ikke,’ sa den unge mannen,’for de trakk for gardina.’ ‘Å, det var synd,’
sa presten. 28 Jeg regner videre
med at få tar anstøt av historien om Londonparet som hadde tilbragt en lang
og innholdsrik bryllupsnatt på et hotellrom. Om morgenen banker det på døra.
Den uerfarne og utslitte brura lar ektemannen lukke opp. Utenfor står en
piccolo som lurer på om de er interessert i billetter til en
teaterforestilling om kvelden. Mannen
snur seg og roper: ‘Darling, would you like to see Oliver Twist?’ Hun svarer:
‘If you do one more trick with that wretched little thing I’ll go straight
home to my mother!’ 29 Og da kommer jeg
ikke utenom å nevne at samme mann seinere samme dag er ute og går i i en
blåsete Londongate. Mot ham kommer en ung dame av det lettere slaget. Det
kommer et vindkast som virvler opp det korte, vide skjørtet hennes og
avdekker at hun ikke har noe under. ‘Airy, isn’t it?’ bemerker han. ‘What did you expect?’ svarer hun. ‘Feathers?’ 30 Nei, det er ikke
alltid godt å vite hva som er i vente. Et par hadde truffet hverandre på en
pub og etter hvert funnet veien til et hotellrom. Mens han kledde av seg, så
han henne først ta av seg parykken, så de falske øyevippene, så de falske
neglene, så BH-en med store innlegg. Da sprang han bort og lukket vinduet.
‘Hvorfor gjør du det?’ spurte hun. ‘I tilfelle flaggermus,’ svarte han. 31 Men det er ikke bare
kvinner som har overraskende ting å vise. En svenske søkte jobb som gartner
hos en grevinne og ble innkalt til intervju. Etterpå ville kameraten vite
hvordan det var gått. ‘Det började bra,’ sier mannen, ‘men slutade dårligt.’
‘Hur så?’ ‘Jo, först frågade
grevinnan om jag hade stärka armar, och jag brettade upp, och hon var mycket
nögd. Sän frågade hon om jag hade stärka ben, och jag brettade upp igjen och
hon var lika nögd. Men sän bad hon om å få se mina testimonier, och då var
det jag tok så jäklig fel.’ 32 Feil tok nok også
apotekeren som ble spurt av en kvinnelig kunde om han hadde et godt middel
mot lus i håret. ‘Ja, men det er veldig konsentrert, så hvis du skal bruke
det på hodet, må du blande med to deler vann og skylle godt etterpå, og skal
du bruke det under armene, må de blande med fire deler vann og siden vaske
med mild såpe og skylle minst to ganger etterpå.’ ‘Jeg skal ha det på
schnauseren min,’ sier damen. Apotekeren rister på hodet. ‘Det må du ikke
finne på,’ sier han. 33 Ja, ja. Vi får håpe
at det så langt er gått bra med alle lesere. Men de resterende vitsene vil
nok være krevende (som det heter i våre dager) for noen og fortelles nok
tryggest i herreavdelingen. Skjønt, hvem vet? Det var ikke en mann, men
20-årige Patricia (fra New York) – som jeg traff i 1969 under et
praktikantopphold i Brussel – som fortalte om Little Red Riding Hood walking
through the woods one day. The
big, bad wolf appears before her, snarling ‘Little Red Riding Hood, I’m gonna
eat you, eat you, eat you!’ Little Red Riding Hood puts her hands on her hips
and mockingly tips her head from side to side (spill ut). ‘Eat, eat,
eat! Doesn’t anyone around here fuck anymore?’ Del 3: Helst for herrer? 34 Jeg tror det var
tidligere stortingsrepresentant Jon Leifall fra Senterpartiet - stjørdaling
og notorisk spøkefugl - som fortalte om en flytur der flyveren på et visst
tidspunkt bemerket til annenflyveren at han nå skulle ha seg en kopp kaffe og
så et nummer med den nye, lekre flyvertinna. Men han hadde glemt å skru av
mikrofonen til høyttaleranlegget, så bemerkningen gikk ut i kabinen. Den
lekre vertinna stormer panisk framover for å få slått av mikrofonen. Da
kommer det fra en eldre herre: ‘Det haster vel ikke sånn, frøken. Han skulle
jo ha seg en kopp kaffe først.’ 35 Hastverk var også et
problem i historien om den unge mannen som etter et nummer med en ung dame
bemerket: ‘Hadde jeg visst at du var jomfru, skulle jeg ha tatt meg bedre
tid.’ Hun svarte: ‘Hadde jeg visst at du hadde bedre tid, ville jeg ha tatt
av meg strømpebuksa.’ 36 For ikke å snakke om
han som skulle ta noe ut av bankboksen sin og ble fulgt ned i bankens
underetasje av en tiltrekkende ung dame. Allerede i trappene begynte han å
flørte, og alene med henne i hvelvet lurte han på om de ikke kunne ta seg et
nummer. ‘Men det kan komme noen,’ innvendte hun. ‘Neida, det går bra. Jeg er
veldig rask,’ svarte han. 37 På et torg i en
marokkansk landsby, derimot, har ingen hastverk – og aller minst den gamle
mannen som sitter hele dagen ved siden av kamelen sin. En turist er vitne til
at en annen mann kommer bort og spør hvor mye klokka er. Kameleieren tar tak
rundt kamelens baller og svinger litt på dem. ‘Ti på tolv,’, sier han.
Turisten sjekker med klokka si, og det stemmer. En stund seinere kommer en ny
kar og spør kameleieren om det samme. Kameleieren svinger igjen på ballene
til kamelen og svarer ‘kvart over ett’. Turisten sjekker igjen, og igjen er
det helt riktig. Etter at dette har gjentatt seg nok en gang, går turisten
bort til kameleieren og spør hvordan i all verden kamelballene kan fortelle
ham hvor langt på dag man er. ‘Ikke noe problem,’ svarer kameleieren, ‘Bøy
deg ned og se på ballene.’ Turisten så gjør. Kameleieren tar tak rundt
ballene og svinger dem varsomt til side. Da kommer klokka på rådhuset til
syne. 38 I et annet land – Frankrike
– er Pierre ikke så heldig at han bare kan sitte på rumpa hele dagen. Han må
på jobb. For å komme dit, spaserer han daglig gjennom en dyrehage. Hver gang
han passerer apeburet, legger en gammel sjimpanse hodet på skakke og trekker
ned høyre øyelokk med pekefingeren og stirrer på ham (demonstrer for
tilhøreren). I Frankrike er denne måte å bruke øyet på et uttrykk for
skepsis. Pierre føler at apen gjør narr av ham og bestemmer seg for å gi den
en lærepenge. En morgen putter han en banan i trusa og tar med seg to
barberblad. Det ene gir han til apen før den rekker å gi ham det vanlige
blikket. Så tar han et hår på hodet sitt og kutter det med barberbladet. Apen
gjør det man kan forvente av en ape: Den tar et hår på sitt eget hode og
kutter det av. Mannen drar så fram et hår på brystet sitt og kutter det av.
Apen gjør akkurat likedan. Så tar mannen bananen halvveis ut av buksesmekken
og kutter den av. Da legger apen hodet på skakke og drar ned øyelokket (utfør
selv). 39 Apropos aper: Da jeg
jobbet på Norsk Regnesentral i begynnelsen av 1980-årene hadde jeg gleden av
å treffe Kristen Nygaard – grand old man innenfor informatikkfaget i Norge og
også mangeårig leder av Nei til EF. Kristen var en svær og imponerende person
på alle måte, og historien han fortalte om en berømt engelsk gorillajeger
kledde ham 100 prosent. Gorillajegeren skulle på nok en ekspedisjon til
Afrika og averterte i avisa Times etter en assistent. Det meldte seg en
søker, som ble innkalt til intervju på gorillajegerens kontor og fluksens
ansatt. ‘OK. Her er det vi skal ha med oss,’ sier jegeren og holder fram to
par håndjern og en svær børse og peker på en svær, skummelt utseende
gorillabikkje som ligger foran peisen. ‘Resten forklarer jeg deg når vi kommer
fram.’ De tar første fly til
Afrika og går innover i jungelen – gorillajegeren først, så assistenten med
børse og to par håndjern og til slutt den svære, skummelt utseende
gorillabikkja. Etter en stund bråstanser jegeren. ‘Se der!’ sier han. Og
ganske riktig – litt lenger framme ved foten av et tre står en diger gorilla. ‘Nå må du høre nøye
etter,’ sier jegeren. ‘Nå går jeg framover, og det som da pleier å skje, er
at gorillaen klatrer opp i treet. Så går jeg litt nærmere, og da pleier den å
klatre litt lenger opp. Så går jeg helt bort til treet, og da pleier den å
klatre enda høyere. Så klatrer jeg etter. Da pleier den å gå ut på en grein.
Så klatrer jeg høyere, og da pleier den å gå lenger ut på greinen. Så klatrer
jeg opp til greinen. Gorillaen pleier da å gå enda lenger ut. Så rister jeg
på greinen (vis med hendene). Da pleier gorillaen å falle ned.
Og da er bikkja trent sånn at den stormer fram og biter gorillaen i balla (gap
og bit!) så den blir liggende på ryggen å hyle og strekke armer og bein i
været av smerte. Da skal du løper fram og smekke på den håndjerna, først på
armene, så på beina!’ ‘Genialt!’ utbryter
assistenten, og jegeren begynner å bevege seg framover. ‘Men vent litt,’ sier assistenten. ‘Hva med
børsa? Hva skal jeg med den?’ Jegeren bråstopper. ‘Å, det var godt du kom på
det. Du skjønner, det hender – veldig sjelden, men det hender - at det
er jeg som detter ned i stedet for gorillaen. Og da må du skynde deg å skyte
bikkja!’ 40 Selv tok jeg
småviltprøven sammen med min sønn Even da han fylte femten. Men jeg oppdaget
at jeg egentlig ikke hadde den minste lyst til å drepe en hare eller annet
smått og kjøpte aldri våpen og har siden ikke krummet et hår på et eneste
dyrs hode. Det gjelder også fugler, så jeg kunne aldri ha vært hovedpersonen
i det følgende. En mann hadde fått invasjon av kråker i bakhagen. Han fikk
høre at det fantes en dyktig kråkejeger i byen. Han ringer ham og forklarer
problemet. ‘Greit,’ sier kråkejegeren. ‘Jeg kommer i morra tidlig klokka åtte
eller åtte førti.’ Neste dag klokka åtte
kommer kråkejegeren med en dobbeltløpet hagle i handa. Huseieren tar ham med
bak huset, hvor det er svart av kråker. Jegeren legger hagla til høyre
skulder og skyter. Halve kråkeflokken detter i bakken eller forsvinner. Han
skyter en gang til. Resten av flokken detter eller forsvinner den også.
‘Fabelaktig,’ sier huseieren og betaler rundhåndet. Men få dager seinere er
det svart av kråker i hagens hans igjen. Han ringer påny til kråkejegeren.
’Greit,’ sier denne. ‘Jeg kommer i morra klokka åtte eller åtte førti.’ Dagen
etter kommer han klokka åtte og blir med huseieren bak huset, hvor han legger
hagla til venstre skulder og brenner av to ganger, med like godt resultat som
første gang. ‘Glimrende,’ sier huseieren og betaler igjen rundhåndet. ‘Men si
meg en ting: Jeg la merke til at du forrige gang la hagla til høyre skulder,
mens du la den til venstre skulder denne gangen. Hvorfor det?’ ‘Det er enkelt,’ svarer
jegeren. ‘Jeg ser bort på kona når jeg våkner om morran. Ligger hun på høyre
side, legger jeg hagla til høyre skulder. Ligger hun på venstre side, legger
jeg den til venstre skulder.’ ‘Men hvis hun ligger på ryggen, da?’ spør huseieren.
‘Da kommer jeg åtte førti,’ svarer jegeren. 41 I 1971 var jeg
ferdig med studier og tok en tur til USA. I Tampa, Florida, overnattet jeg
hos noen venner av venner, og sønnen i huset tok meg med på en tur til
stranda. I bilen på vei tilbake fortalte han historien om Nasty Ned, som jeg
lenge så på som en juvel som ikke måtte sløses med og som jeg etter hjemkomst
til Norge i mange år med et par-tre unntak holdt for meg selv for å unngå at
den skulle bli allemannseie og banal. Jeg gjengir den uten oversettelse. I
avslutningen er kroppspråk avgjørende: Nasty Ned is a mean kid. He does bad things and uses
dirty language all the time. One day at school, the teacher wants to see if
the children can come up with words beginning with different letters in the
alphabet. She starts with ‘A’ – and Nasty Ned’s got his hand up! He’s got a word beginning with ‘A’! But the
teacher is sure he’s going to say ‘asshole’ and she won’t have that in front
of the others, so she lets Mary have a chance and Mary says apple¨. ‘Very
good, Mary.’ The teacher goes on to ‘B’ – and again Nasty Ned raises his
hand, but she’s sure he’s going to say ‘bitch’ or ‘bastard’, so she lets
Peter have a go instead, and Peter says ‘baseball’. Very good again. The
teacher continues with more letters – all the while ignoring Nasty Ned’s
repeated waving – and after some time comes to ‘R’ – and Nasty Ned’s got his
hand up again, and this time he’s the only one in class who has his hand up.
The teacher pauses for a few seconds and she can’t think of any dirty word
beginning with ‘R’. So she let’s Nasty Ned have a chance, and Nasty Ned says: ‘Rats! Big, fuckin’ rats (hold hendene foran deg
med 30-40 centimeters avstand) with dicks as long as this!’ Del 4: Ikke for sarte sjeler 42 Mens vi er i det amerikanske hjørnet, nevner jeg
kaninen Bob, som nok var glad i salat han også, men først og fremst var en
råtass med damene. Kaninen Sam fikk høre om ham og
utfordret til konkurranse og skulle komme til å angre. Et titalls mer enn
villige kanindamer ble stilt opp på linje. Bob og Sam stilte seg i hver ende,
og da startskuddet gikk, arbeidet de seg raskest mulig innover. Fra Bob hørtes: ‘Thank you mam, thank you mam, thank
you mam, thank you mam, thank you mam, thank you mam, sorry Sam, thank you
mam…’ 43 Konkurranse ble det
også da Pekka og Juhani var vel hjemme fra tidligere omtalte fylle- og
bombenatt i Hamburg og ikke lenge etter dro på byen i Helsinki. Mens Juhani
igjen drakk seg fra sans og samling, kom Pekka i prat med Paavo, som var i
følge med to damer. Det gikk ikke verre enn at de endte på hvert sitt
hotellrom med hver sin av damene. Før de lukket dørene bak seg, inngikk de
veddemål om hvem som kunne klare flest ganger. Etter en times tid kommer en
sliten Paavo ut av rommet sitt og lager med en blyant tre loddrette streker
på utsida av døra: En-to-tre! (Demonstrer med hånden.) Først utpå
morgenkvisten viser Pekka seg. Han stavrer bort til døra til Paavo og
utbryter: ‘Perkele. Hundra och elva! Slagen med två!’ 44 Han var mer fornøyd,
fikk jeg noe overraskende høre av min faste bridgepartner Johan (som ikke
forteller vitser i utide), mannen som etter et langt liv med Norgesferie
omsider hadde fått seg en tur med kolleger til utlandet, nærmere bestemt
Amsterdam, og der realiserte en gammel drøm om å gå på bordell. Han måtte
selvsagt fortelle bestekameraten om det da han kom hjem. ‘Åssen var det, ‘a?’
lurte kameraten på. Mannen dro litt på det. ‘Jeg vil jo ikke si noe vondt om
kona,’ kom det omsider. ‘Men det er noe med fagfolk.’ 45 Selv hadde kameraten
i mellomtida vært på en durabelig privat fest. Da han våknet neste dag hjemme
hos seg selv, var det ikke stort han husket, annet enn at huset hadde hatt en
gulldo. Så oppdaget han at han hadde glemt jakka si på festen. Da den verste
hodepinen var over, gikk han for å hente jakka. Han husket gata, men var
usikker på hvilket hus det var. Så var det ett han syntes virket litt kjent.
Han ringte på, og etter en stund ble døra åpnet av en unggutt som så ganske
fyllesjuk ut. Det virket jo lovende. For å forvisse seg om at han var kommet
til riktig sted spurte mannen: ‘Unnskyld, men er det en gulldo i dette
huset?’ Da snudde unggutten seg og ropte: ‘Alfred, kom! Her er han som dreit
i tubaen din!’ 46 I land i Nord-Afrika
er det liten risiko for slike utskeielser med alkohol. Vann, derimot, kan
være et stort problem. En mann skulle reise gjennom ørkenen over en strekning
hvor det ikke fantes oaser og trengte en kamel som kunne klare seg veldig
lenge uten påfyll av drikke. Kamelutleieren i landsbyen tok fram sin beste
hannkamel og bedyret at den kunne klare turen såframt mannen passet på å gi
den masse mat først og la den stå lenge og drikke ved bekken og til slutt
mursteine den. Mannen var usikker på hva det siste betydde, så han nøyde seg
med å følge de to første anvisningene og la av gårde. Litt før de var framme,
kollapset kamelen, og mannen fullførte med nød og neppe den siste biten til
fots. Da han siden kom tilbake til landsbyen sin, klaget han til utleieren.
‘Gjorde du som jeg sa, da?’ spurte denne. ‘Jeg ga den masse mat
og vann, men det med mursteining skjønte jeg ikke, så det lot jeg være.’
Utleieren ristet oppgitt på hodet. ‘Klart den slapp for væske. Kom her, så
skal jeg vise deg.’ Han førte en hannkamel bort til bekken og lot den drikke
lenge og vel, helt til den var nær ved å gi seg. Da tok utleieren en murstein
i hver hånd og klasket dem sammen over ballene på kamelene, hvoretter kamelen
gjorde sånn: Knip øynene hardt igjen og lag trutmunn og sug lenge innover
slik menn gjør når de er så uheldige å gli ned fra sykkelsetet og treffer
stanga. 47 Smertefullt ble det
også - da Kong Arthur skulle reise bort og ikke stolte på sine hjemmeblivende
riddere. Han gikk til smeden og ba ham lage et kyskhetsbelte for kona,
Dronning Guinevere. Dagen etter hadde smeden beltet klart. Men Kong Arthur
stusset. Det var en åpning nettopp der hvor det ikke skulle være noen åpning.
‘Bare rolig,’ sa smeden og tok en gulrot og førte den inn i åpningen.
‘Svisj,’ kom en kniv ned som en giljotin og halve gulroten datt i bakken.
‘Genialt!’ ropte Arthur. Neste dag monterte han beltet på Guinevere og dro av
sted. Da han kom tilbake en uke seinere, lot han spent sine riddere stille på
linje og la buksene falle. Det var et grusomt syn som møtte ham. Blodige
rester hang i skrittet på hver eneste mann. Unntatt på én. Sir Lancelot sto
ytterst til venstre med hele sin prakt intakt. Kong Arthur ble dypt rørt.
‘Sir Lancelot! Jeg visste det. Deg kan jeg alltid stole på. Hva kan jeg gjøre
for deg for å ære og belønne deg for din trofasthet?’ ‘Aaaaaa,’ kom det fra Sir Lancelot. Også den der fikk jeg
faktisk servert av Patricia fra New York. Makan vil vulgær amerikaner! 48 Den siste historien
jeg skal fortelle, som muligens er enda drygere, fikk jeg også fra en dame.
Hun er visst fra gard på Nord-Vestlandet et sted. På en bondegård fikk
dattera i huset, som begynte å trekke på årene og sto i fare for å ende som
gammel jomfru, besøk av en beiler. For å øke sjansene for suksess, henviste
mora dem til et rom på låven. Om kvelden kunne mora ikke styre sin
nysgjerrighet og listet seg bort for å høre. Inne på rommet var det
begynnende godlyder, men så var det slik at det sto en åpnet sekk med
hønsegjødsel ved siden av senga. ‘Å, fy faen for en drittlukt!’ utbrøt
beileren. ‘Du må snu ‘a!’ ropte mora. De kan være ganske
freske, disse kvinnfolka, når du kommer litt nordafor Sinsenkrysset. |
‘