Til åpnngssiden: https://www.eriknord.no

Den snilleste gutten i slaktehus seks

Kronikk i Dagbladet 17. mars 1991

For å unngå enhver avsporing: Jeg avskyr Saddam Hussein og hans gestapister. De måtte ut av Kuwait, og denne artikkelen handler derfor ikke om hvorvidt krigshandlinger i Gulfen helt kunne ha vært unngått. Derimot handler den om hvorvidt det i krigens siste timer ble begått forbrytelser mot menneskeheten fra de alliertes side, og om hvorvidt den norske regjeringen har et medansvar for dette.

At jeg konsentrerer meg om de siste timene, betyr ikke at jeg går god for alt som skjedde fra alliert side forut. Men overgrepene i de siste timene virker så overveldende at jeg finner det riktig å rette søkelyset spesielt mot dem.

Jeg understreker at jeg uttaler meg om en del forhold jeg ikke kan være sikker på. Det skyldes det lokk som den amerikanske militærkommandoen la på nyhetsdekning av bakkekrigen. Det har ikke vært mulig for noen journalist å beskrive i klartekst blodbadets form og omfang. Kort tid etter at våpenhvilen inntrådte ser det ut til at mange helt har mistet interessen for temaet. Men mitt ytterst ubehagelige inntrykk er følgende:

Det var klart før bakkekrigen begynte at tusenvis – antakelig titusenvis – av irakiske soldater var drept under de alliertes forberedende bombing av deres stillinger i ørkenen. Jeg viser her til den amerikanske militærkommandoens uttalelser om at den irakiske okkupasjonshærens slagkraft kanskje var redusert til henimot det halve før angrepet startet.

Bakkekrigen var aldri noen krig i vanlig forstand. Tapstallene på hver side forholdt seg til hverandre som mellom 100 til 1 og 1000 til 1 i irakernes disfavør. Det dreide seg om nedslakting fra første stund, selv da irakerne ennå holdt seg i sine stillinger. Man visste allerede etter første dag, gjennom desertører og det enorme antallet soldater som overga seg uten kamp, at krigen var Saddams og ikke de slaktedes. Man visste allerede annen dag at tapstallene på irakisk side løp opp i tusener – kanskje titusener.

Om formiddagen den tredje dagen (tirsdag 26. februar) erklærte Saddam at Kuwait ikke lenger var en del av Irak. I løpet av dagen var styrkende hans ute av Kuwait og fortsatt på full retrett.

Den dagen uttaler statsminister Brundtland: “Det er ikke tilfredsstillende å avslutte krigen på et slikt grunnlag”. (Arbeiderbladet 27.2).

Synes statsministeren det var mer tilfredsstillende å fortsette?

Hvor mange som døde fra tirsdag kveld til torsdag morgen, da våpnene omsider tidde, vet ingen. Men her er en indikasjon: Ifølge den engelske avisa The Independent var 29 irakiske divisjoner slått ut klokka 16 onsdag. 15 timer seinere var tallet steget til 40. En irakisk divisjon er etter det jeg kjenner til på ca. 10 000 menneskeliv. De siste 36 timene kostet i så fall kanskje 20 000 – 30 000 liv.

Det kan godt hende at dette er et altfor lavt anslag. Ifølge brigadegeneral Richard Neal vil antallet irakiske døde og sårede vise seg å være “enormous” (International Herald Tribune 1.3). Som en konkret indikasjon refererte avisa en annen militær talsmann, som opplyste at hele Tawakalnadivisjonen til den republikanske garden – sannsynligvis 10 000 mann – ble “destroyed” (ødelagt). Ingen var tatt til fange, og ingen var rapportert flyktet.

At presidenten gikk inn for å fortsette krigen etter tirsdagen, er forståelig. Den irakiske krigsmaskinen skulle knuses, og det var ingen hjemlig opinion til å legge bånd på ham. Snarere tvert imot – han ble heiet fram av et folk beruset av krigssuksess. Men spørsmålet er: Hvor mange uskyldige irakiske soldaters liv mener vi nordmenn at man moralsk sett kunne akseptere som kostnad for å få eliminert Irak som fredsforstyrrer i overskuelig framtid?

Den som bil besvare dette, må ta i betraktning følgende: I løpet av tirsdagen må den irakiske hær allerede ha vært voldsomt svekket. De gjenværende deler var i betydelig grad sperret inne, slik at en ved en våpenhvile formodentlig kunne ha oppnådd at store mengder materiell måtte ha blitt etterlatt i de alliertes hender.

Når dette tas i betraktning, var den forventede gevinsten ved fortsatt krig etter Saddams innrømmelser tirsdag 26.2 tilstrekkelig til å forsvare ytterligere nedslaktning av uskyldige soldater? Jeg aksepterer at det kan være forskjellige meninger om dette. Men jeg kan nevne minst fem grunner til at amerikanske vurderinger måtte forventes å være annerledes enn norske og til at Norge som moralsk ansvarlig part i den allierte fronten derfor umulig kunne overlate spørsmålet til Bush:

USA har stormaktsinteresser som Norge ikke har. USA har andre økonomiske interesser. Amerikanerne hadde som aktiv krigførende part et sterkt følelsesmessig engasjement: De følte at de fortjente og at triumfen måtte være komplett (Le Monde 28.2.). President Bush synes personlig å være en enkel kompromissløs og ekstremt konkurranseorientert amerikansk ledertype (Per Egil Hegge, Aftenposten 4.3.). Sist, men ikke minst, amerikanere har – all vennlighet og gjestfrihet til tross – en lei tendens til selvgodhet og til manglende interesse og nedlatenhet overfor andre kulturer. Hvis litt araberblod noe sted skulle gjøre inntrykk, måtte det være nettopp i USA. Den unisone krigsjubelen man kunne iaktta i USA allerede tidlig i bakkekrigen taler her sitt tydelige språk.

Men nettopp her ser det ut til å ha sviktet katastrofalt. Verken statsminister Gro Harlem Brundtland eller utenriksminister Thorvald Stoltenberg later til å ha benyttet sine påvirkningsmuligheter - bilateralt, i nordisk sammenheng (dette var midt under Nordisk Råds sesjon), i FN eller på annen måte. Det virker som om de helt har overlatt til president Bush å finne ut når det kunne passe å avslutte. Dette er også The Independents framstilling 1.3.: Det var Bush personlig som valgte å avslutte for å beholde det internasjonale initiativet og for ikke å bli kritisert for “formålsløs slaktning av irakiske soldater”.

Mens den norske regjering som vanlig satt som den snilleste gutten i klassen og nikket. Det er fortvilt, og det er utilgivelig.

Dessverre er regjeringen i godt selskap. Arne Olav Brundtland tar til orde for at Saddam skal straffes som krigsforbryter (Arbeiderbladet 1.3.). Det er jeg helt enig i. Men det er forstemmende at han ikke nevner Norman Schwarzkopf eller president Bush med et eneste ord. Hvordan kan en utenrikspolitisk forsker operere med slike skylapper?

Stortingsrepresentant Harald Ellefsen (h) skriver i et angrep på venstresiden: “Hvor mange tusen kuwaitere skulle Saddams bødler fått lemleste før verden grep inn?” (Aftenposten 1.3.). Det er et godt spørsmål. Men er det ikke mulig for Ellefsen å være humanist også på irakeres vegne: Hvor mange tusen irakere skulle Schwarzkopfs bødler få slakte før den norske regjering protesterte?

Stortingsrepresentant Ingvald Godal (h) anklager nordmenn for å ha utvist feighet og rasisme ved å overlate grovarbeidet i Gulfen til andre (Aftenposten 6.3.). Det er mulig. Men hos ingen er feigheten og rasismen så påtrengende som hos de som i skrift og tale gang på gang lar være å vektlegge massedrapene av uskyldige irakiske soldater og de hundretusener etterlattes massive lidelser.

Her ligger Aftenposten heldigvis foran (2.3.): “Dersom irakiske ledere skulle bli stilt for en krigsforbryterdomstol, er det mulig USA og dets allierte må finne seg i at også spørsmålet om deres luftbombardement av Irak og drapene på sivile irakere blir bragt på bane”. Aftenposten refererer i denne forbindelse en amerikansk jusprofessor, som trekker sammenlikninger med terrorbombingen av Tokyos sivilbefolkning mot sutten av annen verdenskrig. Han kunne gjerne også ha nevnt bombingen av Dresden, hvis forbryterske karakter Kurt Vonnegut synliggjør på grusomste måte i “Slaktehus-5”.

Nedslaktningen av titusener av uskyldige irakiske soldater i de siste 36 timene av bakkekrigen ser ut til å høre hjemme i dette bildet.

Den norske regjerings rolle må umiddelbart belyses i Stortinget og i TV. Men allerede nå vil jeg uttrykke et ønske. Hvis hovedtrekkene i framstillingen ovenfor er riktig, bør utenriksminister Thorvald Stoltenberg, som vanligvis er en moralsk og oppegående person, reise seg og gå. Han bør gjøre det ikke bare for sin egen samvittighets skyld. Ved å gå av, og ved tydelig å forklare hvorfor, kan han yte et viktig personlig bidrag til å få mennesker i Norge, og kanskje også i Europa og USA, til å våkne opp og innse hvilke myrderier de på slutten var med på. Det kan få betydning neste gang.