Romaner av Erik Nord

Stillingskrigen. Grøndahl forlag 1983. Satire fra et departement.

Gards vev. Innsendt 2023/2024.

Home (åpningsside)

 

Gards vev

 

Roman

av

Erik Nord

 

Smaksprøve: Tre første kapitler

 

 

Likheter mellom figurer i denne romanen

og personer i virkeligheten er små,

men til gjengjeld - når de sporadisk forekommer -

like lite tilfeldige som livet for øvrig.

 

 

Del 1

 

Kapittel 1

1974

 

Det er stille i den vesle lesesalen. En flue ville ha kunnet høres om den hadde surret seg inn fra utlånsavdelingen. Det gjør den ikke. Det er tross alt januar. Gard Olafsen kan ikke fordra forstyrrende fluer og ser opp for sikkerhets skyld.  Aksel Sandemose bemerket i sin tid at alle har sett fluer fly, og alle har sett fluer spasere i taket, men ingen har noensinne sett en flue snu seg i lufta. Man vet ikke om de foretar sidelengs rulle eller halvveis salto. Fluenes spaserturer i opp-ned-stilling, som om de befant seg i Australia, noe de fleste fluer dessverre holder seg for gode til, er og blir et mysterium. Gard regner ikke med at han skal være den første til å knipe en flue i vendingens magiske øyeblikk. Han forventer heller ikke å se en flue i flukt - fraværet av surring tatt i betraktning. Så det må eventuelt bli taket. Han legger hodet bakover. Ikke en svart prikk er å se. Ikke engang avtrykk av seks små føtter etter lange dager i møkk.

 

Gard vender tilbake til naturfagboka, som er årsaken til hans tankevandring.  De har lekse om bergarter. Bergarter! Hvilken eufemisme!  Gard foretrekker å kalle en stein for en stein og for øvrig ikke ha for mye med dem å gjøre. Han har farens sindighet, men han har også arvet morens romantiske og svermeriske åre.  Han vil ha liv og letthet, musikk og mystikk og moro, bevegelse og varme. Ikke stein. Død stein. Steindød. Glatt svaberg er et unntak. Han har vært på Kråkerøy, Rødtangen, Hvasser og Brunlanes og ser med sympati på granitt - særlig når den rødmer. Men gneis, feltspat og rombeporfyr? Han sukker oppgitt.

 

Det er en person til på lesesalen. Hun sitter noen bord bortenfor med ansiktet delvis skjult av halvlangt, blondt, litt krøllete hår.

 

Alene med ei jente i et lukket rom. Det er rart med det. I fullstendig stillhet. Ikke mindre rart. Man kan si hva man vil om Vår Herre, men magi var han god på.

 

Gard kjenner henne igjen. Hun går visst i en av parallellklassene. Han har lagt merke til henne noen ganger på skolevei. Litt under middels høy, og ikke klassisk pen som de mest populære damene i russekullet, men søt og med smittende latter. 

 

Gard har ikke sett henne på biblioteket før.

 

Hun virker veldig konsentrert om det hun leser. Gard skyver fra seg eruptive bergarter og alunskifer fra kambriumtida og tar fram ‘Le Petit Prince’. De fleste i klassen synes fransk er en plage. Gard har det helt motsatt. Språket synger i ørene hans, og han får til samme sangen selv når han prøver. Grammatikken er en veritabel munnfull, men han trives med regler. Jevnt og trutt får substantivers kjønn, verbs bøyning og konjunksjoners tidvise krav om konjunktiv feste i hans unge hode.

 

Etter en stund reiser jenta seg og går og henter et glass vann.  Når hun kommer tilbake, ser han opp og smiler. Hun smiler tilbake.

 

Hun er faktisk veldig søt.                                      

 

Det drar seg mot middagstid. Jenta sitter der fremdeles. Gard bestemmer seg for å fortsette med fransken. Moren vet hvor han er og at det hender at han blir sein hvis leksene er mange.

 

Etter en stund går jenta bort til aviskroken. Når Gard kommer bort, befinner hun seg bak Aftenposten. Gard tar Dagbladet fra hylla ved siden av. Han leser. Eller later som. Blar. Leser. Eller later som.

 

Når hun senker avisa, senker han sin og sier hei.

 

‘Hei.’ Hun snur seg smilende mot ham og retter litt på håret sitt.

 

 ‘Det er ikke ofte jeg ser noen andre fra skolen her,’ sier han.

 

‘Nei, kanskje ikke. Jeg pleier å jobbe hjemme. Men nå skal jeg ha en presentasjon og trenger å samle stoff.’

 

Hun heter Marie og går på kunst- og dramalinjen. Men på trinn to, ikke tre som han trodde. De holder på med Shakespeares skuespill Julius Cæsar. Presentasjonen er om keiserens liv.

 

De snakker om skolen og lærerne. I norsk har de begge Gabrielle, en frodig matrone som skaper mye liv i timene. ‘For en stund siden holdt vi på med Peer Gynt,’ sier Marie. ‘Da vi kom til Anitras dans, reiste hun seg og demonstrerte. Svære damen! Vi lå flate på pultene av latter.’ Gard flirer. ‘Det var en i klassen vår som også var nær ved bli flat. Han satt og hviska så fælt med sidemannen. Gabrielle ba om ham om å slutte. Litt etterpå var han frampå igjen. Da klaska hun handa i kateteret og sa at hvis han ikke ga seg nå, ville hun sette seg på ham.’

 

‘Ble han stille da?’ spør Marie med et smil.

 

‘Stille? Han ble blek!’

 

De bytter på. Marie ler høyt og fekter med hendene når hun forteller. Gard er ikke stort bedre. Etter en stund høres kraftige kremt. De ser seg om og oppdager at det er kommet en eldre herre som har satt seg bare noen få bord bortenfor. Han stirrer strengt på dem. De veksler lattermilde blikk og holder seg unnskyldende for munnen.

 

De samler sammen bøkene sine. Hun skal samme vei som ham og litt videre til rekkehuset hvor hun bor sammen med foreldre og to småbrødre. Faren er advokat, mens moren er husmor. Gard forteller at han tar sikte på å studere juss. ‘Har du tenkt å bli advokat du også?’ spør Marie.

 

‘Kanskje. Men det yrket vet vel du litt om. Synes du ikke det er en god idé?’

Marie trekker på skuldrene. ‘Aner ikke. Jeg kjenner jo ikke deg.’ De går litt i taushet. ‘Er du veldig glad i å få rett?’

 

Gard ser forbauset på henne. ‘Må man være det for å bli advokat?’

 

‘Nei, man ikke. Men kanskje det hjelper. Eller forresten, kanskje det er motsatt?’

 

‘Hva mener du?’

 

‘Kanskje det er det å være advokat som gjør at man blir glad i å få rett.’

 

Gard rister på hodet. ‘Det trur jeg ikke noe på. Gode jurister er’ke ute etter å få rett selv. De ønsker at det som er rett ifølge loven, skal være det som gjelder.’

 

‘De gjør kanskje det.’

 

‘Ja, mener ikke faren din det, da?’

 

‘Vet ikke. Kanskje. Du får høre med ham.’

 

‘Høre med ham? Når da?’

 

‘Pappa har bygget om huset slik at jeg har fått eget rom innenfor den tidligere kjellerstua. Det er et veldig flott stereoanlegg der, og mamma og pappa hører det ikke opp i stua. Jeg har en del plater med sånn musikk som du liker. Du kunne jo komme på besøk en dag. Jeg har en gitar også.’

Jøss, tenker Gard. Her går det unna.

 

De skilles i et gatekryss. Gard rusler tenksomt hjemover. Hun må ha vært på kulturaftenen før jul. Og snakket med noen. Kanskje hun er venninne med en av jentene i klassen? Det er flere av dem som vet at han har for vane å gå på biblioteket.

                                                                

 

Kapittel 2

2013

 

Historien har ligget urørt et års tid. Gard har tatt den fram fordi det kanskje haster med å komme videre.

 

Han har alltid vært en sover. Allerede da han var 7-8 måneder gammel, ga han foreldrene fred fra åtte til sju. I barneskolealder måtte han vekkes tre ganger om morgenen. I ungdomstida var han i helgene tapt for denne verden til sola hadde begynt å dale. Som voksen var det i flere tiår ‘pang, borte!’ når han la hodet på puta i elleve-halvtolv tida. Det neste som skjedde var at vekkerklokka ringte.

 

Først i femtiårene fikk han behov for å stå opp om natta. Da hadde de fleste han kjente, allerede holdt på en stund. Med Gard skjedde det sporadisk i begynnelsen, så gradvis hyppigere, og etter hvert som fast rutine. Men det plaget ham ikke. For tilbake på puta var det fortsatt ‘pang, borte’.

 

Så opplever han en natt å måtte stå opp for annen gang. Det går en uke. Så skjer det igjen. Og så igjen. Og nå er det mere brysomt. For det er lenger ut på morgenkvisten og vanskeligere å sovne igjen. Det hjelper heller ikke at han ofte blir liggende å lure på hva dette er for noe. 

 

Gard har en venn – Fredrik - som er kirurg. Han er kritisk til en del av sine kolleger. ‘De er for kjappe på avtrekkeren,’ sier han stadig. ‘Det er så mye som aldri blir til noe alvorlig eller som går over av seg sjæl. Eller som bare blir verre hvis man prøver å gjøre noe med det.’

 

Yndlingseksemplet hans er brystkreft. ‘Straks det oppdages den minste kul, føler legene at de må fjerne den. De vil jo ikke bli tatt for å ha forsømmet seg. I verste fall tar de hele brystet, enda kulen i virkeligheten kanskje aldri hadde utvikla seg videre.’  Så Fredrik er skeptisk til at kvinner i 50-års alderen får oppfordring av myndighetene til å gå rutinemessig til mammografi. Han er overbevist om at mange fine bryst går tapt unødig. ‘Kutt ut maset! La kvinnene velge selv om de vil ta sjansen på å bli mutilert uten grunn!’ framholder han støtt og stadig overfor onkologer.

Gard snakker med Fredrik om sine nattlige forstyrrelser. ‘Det høres ut som at det foregår ting i prostataen din,’ sier Fredrik. ‘Men ta det med ro. Det kan være helt godartet. Og hvis det ikke er det, er det mest sannsynlig noe som utvikler seg veldig langsomt. Fatteren levde med det i tjue år før han daua av noe annet. Ikke la dem slippe til for tidlig med å fjerne ting. Du risikerer å tape både det ene og det andre. Ikke minst det ene, som jeg er sikker på at også Maggi setter pris på. Se det an.’

 

Gard ser det an. Han snakker med Maggi. ‘Det er alderen,’ sier hun. ‘Sikkert ikke noe å bry seg om.’ 

 

Men Gard går og lurer. En dag oppsøker han fastlegen og forklarer situasjonen. Han forklarer også Fredriks syn på saken. Fastlegen er italiener og har bilde av Marilyn Monroe på veggen ved siden en muskelplansje. Han er full av forståelse. ‘Amore,’ sier han. ‘Molto importante!’ ‘My point exactly,’ tenker Gard.

 

Han forklarer at han ikke ønsker å ta en blodprøve. Det er for tidlig. Symptomene er for lette. Han vil egentlig bare ha fastlegens støtte til å ta det med ro. Marcello er med, men tilbyr likevel å undersøke om det er noe å kjenne. Gard har hørt om eksplorering. En mannefinger der sola ikke skinner? Det tiltrekker ham ikke veldig. Uansett vil han ikke dét heller. Han vil ikke ha dette inn i livet sitt. Han vil tenke på andre ting, og så får uhumskheter eventuelt vise seg seinere.

 

‘Greit,’ sier Marcello. ‘Men jeg trenger å ta en blodprøve for å sjekke leververdiene dine.’

 

Gard nikker. Han har en stund tatt en medisin for neglesopp. Den er ut til å virke, men den kan også ha kjedelige bivirkninger.  ‘OK. Men da må du sørge for at det ikke samtidig blir utført PSA-analyse. Jeg vil ikke ha mer informasjon om prostata nå. Får jeg dårlige nyheter, kommer jeg til å bli veldig urolig uansett om det ikke haster med å foreta seg noe. Jeg vil skyve hele greia fra meg inntil jeg eventuelt ikke lenger kan gjøre det.’

Marcello tar poenget og lover å gjøre som Gard sier.

 

*

 

Maggi er på kjøkkenet når han kommer. Bordet er dekket. Hun ser stresset ut. ‘Du sa du skulle være hjemme seinest klokka fem. Maten blir kald.’

Klokka på veggen viser kvart over fire. Han legger armene rundt henne og gir henne et kyss  munnen. ‘Det går bra. Nå er jeg her.’ Han øser opp maten i fat og setter seg. ‘Mm. Ser godt ut.’

 

‘Det skulle vært søtpotet til. Men Kjeldberg har ikke søtpotet. Jeg skulle ha vært på…på den saken vet du.’ Hun veiver med hånden.

 

‘Kjøpesenteret?’

 

 

‘Ja. Men det er så tungvint når jeg ikke kan kjøre.’

‘Du kunne bare ha ringt meg, så hadde jeg gått innom.’

 

‘Jeg gjorde jo det. Men du svarte ikke.’

 

‘Det hender jeg ikke hører.’ Han tar opp mobilen og ser på telefonloggen, men finner henne ikke og legger mobilen tilbake i lomma.

 

‘Åssen har dagen din ellers vært.’

 

‘Bra.’ Hun smiler. ‘Jeg har det jo fint, vet du. I formiddag leste jeg litt, og etter formiddagsmaten stelte jeg litt i hagen. Det var så mye ugress i bedene.’

‘Så bra.’ Han ser kjærlig på henne. Begynnende grå er hun blitt – akkurat som han. Men mens sola i alle år har fått herje fritt med huden hans, har hun hele tida visst å pleie seg. Ansiktet er mykt, og de gråblå øynene like rolige og varme som første gang han traff henne, med bare små tilløp til kråketær i krokene.

 

Han forteller om samtalen med Marcello. Han er ikke helt sikker på om hun forstår måten han tenker på. Men hun blir i hvert fall ikke urolig. ‘Er ikke dette veldig alminnelig? Det går helt sikkert bra.’

 

*

 

En uke seinere ligger det en konvolutt i postkassa.  Den er fra Marcello.  Gard åpner og finner et ark med navnet på et laboratorium øverst og så noen kolonner med tall. Nedenfor har Marcello tilføyd med penn at leververdiene er fine. Han tilføyer at laboratoriet ‘ved en feil utførte laboratoriet også PSA-analyse. Jeg sender deg ikke resultatet, siden du sa at du foreløpig ikke ønsker å vite det. Men jeg synes det er riktig å fortelle deg at jeg har fått verdiene.’

 

Maggi sitter i stua og leser. Han slår seg ned ved siden av henne og viser henne brevet. Hun skjønner ikke noe av tallene. ‘Det er ikke så farlig. Bare les det han har skrevet for hånd.’ Hun må lese et par ganger. ‘Ja, det var jo ryddig av ham,’ sier hun til slutt. ‘Men rart hvor mye feil som gjøres i helsevesenet.’ Hun klapper ham på hånden og går tilbake til boka.

 

Gard studerer henne. Det kan bli mange år alene hvis galt først skulle skje. Mange år uten hans hjelp. Men hun virker helt ubekymret.

 

Den kvelden elsker han henne med en inderlighet som nesten tar pusten fra henne. ‘Det var svært,’ hvisker hun. ‘Ja,’ svarer han og holder hardt rundt henne.

 

Men på morgenkvisten – etter den andre turen på badet – blir han liggende våken helt til hun også våkner, og da klarer han ikke lenger å holde tankene tilbake.

 

‘Jeg må ringe fastlegen.’

 

Javel. Hvorfor det?’ Hun snur seg og legger hodet på armen hans.

 

‘Skjønner du ikke hva det brevet i går betyr?’

 

‘Nei, hva tenker du på?’

 

‘Jeg forklarte ham at jeg ikke ville risikere å få dårlige nyheter. Jeg vil heller leve i lykkelig uvitenhet lengst mulig. Jeg vil slippe å få noe ubehagelig inn i livet som tankene begynner å kretse rundt. Det var grunnen til at jeg ba ham ikke gjøre PSA-test. Det betyr ikke at jeg har noe imot å få gode nyheter.’

‘Nei, det skjønner jeg.’

 

‘Så hvis Marcello ved en feil har fått PSA-verdiene, og disse er betryggende, hvorfor i all verden skulle han ikke formidle det videre til meg? Det ville jo bare gjøre meg glad.’

 

Maggi svarer ikke. Ligger og tenker. Så trykker hun seg tettere inntil.

 

*

 

Han ringer straks de åpner. Sekretæren prøver å si at legen akkurat skal ta inn en pasient, men han insisterer, og hun setter ham over.

‘Hei, det er Gard Olafsen. Jeg fikk brev av deg i går.’

 

‘Ja.’ Marcello kremter. ‘Ja, jeg tenkte at du kanskje ville ringe.’

 

‘Hva var PSA-verdien?’

 

’Tjuesju.’

 

‘Oi.’ Gard kjenner en klo i magen. Han lukker øynene og puster dypt inn.

 

‘Hallo?’

 

‘Ja, jeg er der.’ Gard kjenner tårer i øynene og leter etter ordene. ‘Tjuesju – er’ke det veldig høyt?’

 

‘Jo. Vi må få deg undersøkt. Jeg skriver en henvisning til en urolog og sier at det haster.’

 

*

 

Tre dager seinere ligger Gard sidelengs på en benk med buksene på knærne. Undersøkelsen er akkurat så ubehagelig som han har forestilt seg. Men den er fort over. Legen drar av seg hansken. ‘Ikke stort å kjenne der,’ sier han. ‘Du kan ta på deg igjen.’  Han går bort til servanten, vasker hendene og setter seg bak skrivebordet. Gard kommer seg opp i sittende. Legen ser litt på henvisningen på skjermen og stryker seg over haken. Han myser på Gard over brillene. ‘Dette tror jeg ikke noe på,’ sier han.

 

‘Hva mener du?’

 

‘Jeg tipper at de har forvekslet prøver. Det er fryktelig sjelden, men jeg har opplevd det. Vi tar en ny blodprøve av deg, så skal vi se om ikke dette er falsk alarm.’  Det kommer kort og nøkternt. Han skriver litt på tastaturet. ‘OK, da kan du bare henvende deg i skranken, så ordner de det.’  Han nikker til Gard, som skjønner at seansen er over.  Den har tatt ti minutter. Ikke verdens mest empatiske fyr. Men budskapet er noe å klamre seg til.

 

Tre dager seinere får Gard beskjed om at den nye prøven viser trettién og at han er henvist videre til sykehus. Det er en sykepleier som ringer ham. Han ber om å få snakke med legen, men han er opptatt. 

 

Gard banner. Faens fyr.

 

Gard vil få innkalling fra sykehuset. ‘Når?’ Nei, det kan ikke sykepleieren ikke svare på. Et par uker, kanskje.  Det er visst travelt på MR-enheten.

 

Om kvelden holder Maggi rundt ham og gråter. De venter. Han kalles inn, først til MR, så for å ta vevsprøve. Så ny scanning for mulig spredning. Man aner noe i hofta. Ny vevsprøve, denne gangen med hammer og meisel. Dunk, dunk i hardt bein. Så er det å vente på analyseresultater fra patologene. Omsider kommer det. De kalles inn sammen til et møte med en overlege. Han er ikke i tvil. Hele prostata må fjernes. De skal prøve å ikke skade nervene på utsiden. Men han kan ikke love at Gard kommer til å fortsette å være den han er.

 

Det er ikke noe i hofta. Men Gard er oppdaget seint. PSA-nivået er like høyt som det man gjerne finner hos personer med spredning til skjelett. Det er ikke alt småtteri maskinene får med seg.

 

Tre måneder seinere er Gard operert. Natten før har Maggi tatt ham til seg og ikke sluppet ham før lenge etter at det er over. Ordløst deler de angsten for at et kapittel i livet skal lukkes for alltid.

 

Gard angst stanser ikke der. Hvor ille kan dette gå? Hvor mye tid har han? Han går noen dager og grunner og ser over sine spor og ting han holder på med. I en skuff ligger et påbegynt manuskript. Det har ligget et års tid. Han leser det han har skrevet og bestemmer seg for å ta opp tråden og komme videre. Men først må han ta et skritt tilbake.

 

 

 

Kapittel 3

Høst 1973

 

Når skoleåret starter, er det tre nye fjes i klassen. To av dem har Gard sett før. Den ene er ei pen rødhåret jente, den andre en lyslugget fyr med briller. De går tydeligvis om igjen. Den tredje har tatt plassen helt bakerst i hjørnet lengst fra kateteret. Han er lang og smal og det blonde håret går nesten til skuldrene. På haken har han et lite skjegg. Ikke fippskjegg – det er mer enn det. Mykere og videre. Samme farge som håret. Stilig kar og åpenbart litt eldre enn Gard og de andre i klassen.

 

Jansen har første time. Sommeren har gjort ham godt. Han er brunbarket og spenstig i steget. Før han åpner historieboka, presenterer han de nye. Ingvild. Gunnar. Skjeggen i hjørnet heter Vebjørn. Vebjørn Brodorsen. Gard sitter litt lenger foran på rekka ved siden av. Han ser nysgjerrig på nykommeren. Nederst på torget ligger Brodorsens skomagasin. Skodorsen på folkemunne. Det kan stemme. Vebjørns fottøy er ikke av den billigste sorten.

 

Det er varme seinsommerdager, og klassen benytter seg av sin nyvunnede rett til å gå ut av skolegården i store fri. De tar med matpakker og følger turveien opp på den vesle høyden på den andre sida av gata og slenger seg ned i gresset. Vebjørn kommer tuslende som sistemann og slår seg ned i utkanten av flokken. De nærmeste nikker og vil vite hvor han kommer fra. Det viser seg at han var russ her for et par år siden, men gjorde det elendig til eksamen og strøyk i matte.  Da var han så skolelei at han tok en pause og dro i militæret. Etter rekruttskole på Hvalsmoen ved Hønefoss var det ni måneder på Skjold leir i indre Troms. Siden fulgte et helt år som hjelpemann på søppelbil. Planen var å legge seg opp noen penger og reise jorda rundt. Men så ombestemte han seg. Skjønte at han burde få på plass eksamen før det skled helt ut. Så nå er han her.

 

‘Det er ikke faren din som driver skobutikk, vel?’ vil én vite.

 

Jo, han kan ikke benekte det, og det har han heller ingen grunn til. Butikken ligger ideelt til og går åpenbart så det griner. Han som spurte, har kjøpt penskoa sine der, og et par av de andre peker på tennisskoa sine. ‘Bra greier, men jævlig dyre!’ flirer den ene. ‘Enig,’ svarer Vebjørn.

 

Vebjørn glir greit inn i klassen. Han har tydeligvis bestemt seg for at dette året skal det ikke bli noe tull. Han gjør ikke stort av seg i timene, men får gode karakterer på prøver og har som regel svar på rede hånd når lærerne graver ham fra hjørnet hans.

 

Det må være om kvelden han gjør lekser. For etter skoletid tilbringer han mye tid på Erlings kafé i parken, hvor elever i andre og tredje klasse ofte finner veien til en cola. Gard er blant dem. Vebjørn elsker å diskutere. Hva som er riktig, er underordnet. Er en annen for NATO, er han selv mot. Er en annen mot karakterfri skole, er han selv for.  Klarer han å overbevise en annen med sin argumentasjon, snur han hesten og viser at argumentasjonen i virkeligheten har et gapende hull. Hvis motdebattanten litt frustrert gir opp og går, flytter Vebjørn seg til den ledige plassen og spør neste mann hva han mener om saken. Vebjørn mener da det motsatte.

 

Et par uker ut i skoleåret vil noen ildsjeler lage en kulturaften for førsteklassingene. Det går ut oppfordring til annen- og tredjeklassingene om å melde fra om talenter og ferdigheter og ting som egner seg for underholdende framføring. Det skal foregå i skolens aula, og etterpå skal det være servering i gymnastikksalen og dans til levende musikk. Responsen er stor, og et stykke ut på høsten går arrangementet av stabelen. En gruppe på fire elever har visesang, ei jente på andretrinnet leser en novelle hun har skrevet, og det er pantomime ved to av elevene på latin- og dramalinjen. Gard har med gitar og drar viser av Cornelis Vreeswijk, Joan Baez og Leonard Cohen. Til slutt kommer Vebjørn på piano. Foran mer enn hundre andektige elever spiller han en impromptu av Schubert og en sonate av Beethoven. Feilfritt, så vidt Gard kan bedømme, og med stor innlevelse.

Siden er Vebjørn på dansegulvet nesten hele kvelden. Han holder damene tettere enn de fleste i rolige låter. Når bandet drar på litt mer, går de andre gutta over til shake. Vebjørn går over til rock. Han holder i to hender, han holder i én, han trekker damene til seg, han skyver dem fra seg, han snurrer dem rundt. De elsker det. Han blir synlig varm. Svetten pipler i pannen. De elsker det ikke mindre av den grunn.

Når kvelden er over, rusler Vebjørn nedover alléen fra skolen med armen over skuldrene på en av jentene. Så vidt Gard kan se, er det en av pantomimejentene. Hun har vært ute en sommernatt før. Det virker som om Vebjørn har forutsetninger for å bruke mye tid på det motsatte kjønn. Muligens kan det ha gått utover skolearbeid. Gard kan likevel ikke forstå hvordan en kar som Vebjørn kunne gå hen og stryke.