Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Hvor god er ledertesten?

Kronikk i Aftenposten 1986

Det er blitt populært med ledertester. Dels brukes de på lederkurs, dels ved utplukking av kandidater til lederstillinger. Testene finnes i mange varianter. Felles for dem er at man vet lite om hvor mye de er verdt. Jeg har nylig gjennomgått en test som det var mulig å undersøke verdien av. Resultatet var urovekkende.

Testen heter 3-D lederstilstest. Den er amerikansk og skal være anvendt av “600 000 ledere i en rekke land”. Dens utgangspunkt er at ledere grovt sett kan opptre med åtte ulike stiler: På den ene side som unnvikere, harmonikere, kompromissere, autokrater og på den andre side som systematikere, utviklere, iverksettere og velvillige autokrater. De fire førstnevnte stilene regnes for å være negative (uegnede i forhold til situasjonens krav) og de fire siste som positive. Ledertesten går ut på å avdekke hva som er ens mest fremtredende (hyppigst forekommende) stil(er).

Testen består av 64 par påstander. Det følgende er et eksempel:

1. Jeg lar andre mennesker passe jobben selvstendig selv om de kanskje gjør mange feil.

2. Jeg tar beslutninger uavhengig av andre, men ber også om gode forslag fra mine medarbeidere, for siden selv å forbedre forslagene.

Her skal man krysse av den påstanden som man synes passer best (eller minst dårlig) for en selv. Krysser man av 1, scorer man et poeng som harmoniker (en som legger for stor vekt på å bevare harmoni fremfor å utvikle virksomheten). Krysser man av 2, scorer man et poeng som velvillig autokrat (en som vet hva han vil og som vet hvordan han skal gjøre dette uten å skape misnøye). Gjennom 64 slike valg, der de ulike lederstilene er stilt opp mot hverandre, oppnår man et antall poeng på hver av de åtte stilene. Den stilen som får flest poeng, kalles ens “dominante” lederstil. La meg straks understreke at verdien av en slik test avhenger av hvordan den brukes. På et seminar arrangerte firmaet AF Consult opplevde jeg at testkonstruktørers vurderinger (“fasitsvar”) ble presentert som objektive og vitenskapelige og brukt direkte til å sette en karakter på deltagerne. Min bedømmelse i det følgende er uttrykkelige rettet mot en slik “karaktergivende” praktiserende av 3-D-testen.

Et spørsmål som straks reiser seg er følgende: Hvordan har man kommet frem til koblingene mellom påstander og lederstiler? Eller for å si det konkret: Hvor har man det fra at det å krysse av alternativ 1 i eksemplet ovenfor er et tegn på at man er harmoniker?

300 påstander

Svaret gis i veiledningen til testen. Påstandene er blitt plukket ut og klassifisert på grunnlag av en gruppe amerikanske “eksperter”s subjektive vurdering. Det sier seg selv at en slik klassifisering kan ha lav gyldighet i Norge. La meg gi noen eksempler på - etter norske forhold – ytterst diskutable “fasitsvar”: “Hvis en medarbeiders resultater er fortløpende utilfredsstillende, venter jeg heller på en anledning til å sette medarbeideren på en annen arbeidsoppgave enn å avskjedige ham.” Dette tar testkonstruktøren som et tegn på at man er unnviker (en som er uengasjert, passiv, for lite konsekvent). Er det en opplagt tolkning? Videre: “Jeg lytter tilsynelatende tålmodig til beklagelser og klager, men gjør sjelden noe for å rette på forholdet” (= systematiker/-positiv score).

“Jeg tror ikke at jeg i det lange løp kan høyne kvaliteten eller mengden av arbeidet gjennom å øve streng disiplin” (= harmoniker/negativ score).

“Jeg videresender ikke annen informasjon oppad i organisasjonen enn hva den ber om” (= systematiker/positiv score). Dette er bare fem eksempler. Hva med alle de andre påstandene i testen?

Test av testen

Det fører for langt å gjengi dem alle. La meg i stedet redegjøre for en enkel “test av testen” som jeg har gjennomført i min egen bekjentskapskrets.

Det dreier seg om 42 forskere, høyere funksjonærer og ledere. 30 er menn og 12 kvinner. De aller fleste er mellom 35 og 45 år. 37 av dem har embedseksamen. 23 arbeider i det private næringsliv. Av disse er 17 siviløkonomer med konservativ eller sosialdemokratisk politisk holdning. 19 personer er offentlig ansatte, og de fleste av disse befinner seg politisk omkring SV. Dette er selvsagt ikke noe statistisk representativt utvalg. Men det spenner bransjemessig vidt og besitter mye teoretisk kunnskap og praktisk erfaring hva ledelse angår. Summen av meninger i et slikt utvalg må det være lov å tillegge en viss vekt. Jeg gikk frem slik: Jeg skrev om tekstens påstander i tredje person (i eksemplet ovenfor: “Han lar andre mennesker passe jobben selv...”) og listet dem på et skjema i tilfeldig (trukket) rekkefølge. Ut for hver påstand satte jeg plass for følgende svaralternativer:

Tegn på at han er en god leder. Tegn på at han er en dårlig leder. Ingen av delene.

Jeg lot personene i utvalget fylle ut hvert sitt skjema og fikk dermed et bilde av hvor positivt/negativt hver enkelt påstand ble oppfattet i dette utvalget. Denne gruppeoppfatningen har jeg så sammenlignet med det fortegnet hver enkelt påstand er tildelt i testkonstruktørens “fasit”. Resultatet ble følgende: I gjennomsnitt for 64 påstander samsvarer testkonstruktørens “fasitsvar” med vurderingene til 18 av 42 personer i utvalget. Gjennomsnittlig er det m.a.o. et klart flertall i min bekjentskapskrets som enten trekker motsatt konklusjon av en påstand enn det testkonstruktøren gjør eller som mener at på standen verken peker i den ene eller andre retning vedrørende en leders dyktighet. 16 av påstandene har et “fasitsvar” som får støtte av færre enn 6 av mine 42 bekjente. Fire fasitsvar får ikke støtte av noen av mine bekjente i det hele tatt. Det er små forskjeller mellom vurderingene til sosialister og konservative og mellom vurderingene til offentlig og privat ansatte.

Irrasjonelt marked

En meget forsiktig slutning man kan trekke av dette, er at denne testen neppe er noe mennesker i min bekjentskapskrets ville være interessert i å bruke penger på. Men er det bare de som er så sære? Jeg tror ikke det. Sannheten er snarere at 3-D-testen er gjennomsyret av slutninger fra testkonstruktørens side som fornuftige, erfarne mennesker i Norge vil anse som alt annet enn opplagt. Testens “fasitsvar”, spesielt når det gjelder å utpeke “dominant lederstil”, kan på denne bakgrunnen vanskelig tas alvorlig.

Ledertestmarkedet har noe irrasjonelt ved seg. Det er mye skepsis blant folk til de opplegg de presenteres for. Men markedet blomstrer. Smarte forretningsfolk synes å utnytte et publikum som liker å gå på lederkurs, som synes tester generelt er gøy, som gjerne vil fremstille seg som profesjonelle i forbindelse med lederutvelgelse og som fremfor alt har begrensede muligheter til å kikke konsulentfirmaene i kortene.

Jeg vet ikke om 3-D-testen er spesielt dårlig. Men mitt råd må i hvert fall bli: Prøv noe annet.