Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Etaters meninger.

15.1.2016. Upublisert.

Som ansatt ved Folkehelseinstituttet har jeg stor frihet til å uttrykke personlige meninger i massemediene. Det gjelder også meninger på instituttets fagfelt. Jeg må bare passe på å få fram at det er mine egne, og ikke instituttets meninger jeg kommer med. Som nå.

Slik er det ikke med direktøren eller den hun delegerer et saksansvar til - verken i uttalelser til massemedier eller i rapporter eller høringsuttalelser. Blant de ansatte på instituttet kan det foreligge ulike faglige syn på det som saken gjelder. Ansvarlig leder bestemmer da hva som skal skrives eller sies utad ut i fra sin personlige mening om hva som er mest riktig. Hennes eller hans personlige mening opphøyes da til ‘instituttets mening’.

Problemet med dette er for det første at menings-variasjon og alternative tanker og argumenter blir usynlige. Dvs at informasjon blir mindre fullstendig og rik enn den kunne være. For det andre blir ‘instituttets mening’ i noen grad personavhengig.

Ta for eksempel et lovforslag som kommer på høring. Nåværende leder liker det ikke. Men innen høringsuttalelse avgis, er han/hun gått av, og en ny leder ansatt. Han/hun liker lovforslaget. ‘Instituttets mening’ skifter fortegn av helt tilfeldig, usaklig grunn.

Dette gjelder selvsagt ikke bare Folkehelse-instituttet, men offentlige etater generelt. ‘Etaters meninger’ florerer. Men etater har verken bevissthet eller sjel. ‘Etaters meninger’ er konstruksjoner, som regel solid forankret i faglig kompetanse, men med et islett av tilfeldighet knyttet til hvem som til enhver tid er ansatt og hvem som er ledere, og med ukjent underliggende meningsvariasjon og uenighet.

Må det være slik?

Jeg noterer med interesse at ved utarbeidelse av svar på offentlige høringer, var praksis ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS, nå innlemmet i Folkehelseinstituttet) at ledelsen delegerte oppgaven til relevant faggruppe. Det ble ikke utarbeidet omforente høringssvar på vegne av instituttet.

Jeg tror vi trenger å skille klarere mellom etaters beslutninger om handling og etaters levering av informasjon. Om to gjensidig utelukkende handlingsalternativer foreligger, må ett av dem velges bort. Om det er uenighet blant ansatte om hvilket alternativ som er det beste, må noen bestemme. Det er ledelsens privilegium. Men om etaten skal levere faglige vurderinger, og eventuelt også råd, som andre skal bruke som beslutningsgrunnlag, foreligger ingen tvang om å velge bort. Da kan man heller være åpen og ærlig om meningsvariasjon og uenighet, gjøre det klart hvem som står bak ulike ting som skrives og sies og la være å konstruere en ‘omforent etatsmening’ som i virkeligheten i noen grad er personavhengig og tilfeldig.