Til åpningssiden: https://www.eriknord.no

Beviskrav for tilregnelighet

Kronikk i Dagsavisen 12. januar 2012

Da det første psykiaterparet konkluderte med at Brevik var utilregnelig, uttalte advokatene John Christian Elden og Harald Stabell at det var etablert en tvil om tilregneligheten som ikke ville være til å komme forbi og ville umuliggjøre domfellelse. Det trodde jeg ikke noe på.

For idømming av straff i en straffesak kreves at tiltalte anses tilregnelig. I saker hvor forsvaret prosederer på utilregnelighet, stilles det ikke like strenge krav til aktoratets bevisførsel for tilregnelighet som for at en tiltalt faktisk har begått handlingen. Men det kreves i følge Høyesterett mer enn ’ren sannsynlighetsovervekt’ (Rettstidende 2003 s23). Mer presise føringer om sannsynlighet foreligger ikke. Hvis en domstol vurderer det som f.eks. ’70-80 % sannsynlig’ at Anders Behring Breivik ikke var psykotisk, vil en dom for tilregnelighet og straff således kunne ha hjemmel i gjeldende rett.

En teknisk begrunnelse for det nedsatte beviskravet kan være at tilregnelighet ikke er et eksakt begrep. En moralfilosofisk begrunnelse er at det virker mindre urettferdig å straffe en utilregnelig person som tross alt har begått en forbrytelse enn å straffe en person som overhodet ikke har begått en forbrytelse.

I Breiviks tilfelle kan det også vises til et alminnelig prinsipp om at jo mer som står på spill, desto strengere krav til bevis. I erstatningssaker mellom private står det gjerne like mye på spill for begge parter. Derfor vinner den parten som mest sannsynlig har faktum på sin side. I straffesaker står vanligvis tiltaltes frihet, ære og framtid på spill. Derfor skal i slike saker ’enhver rimelig tvil komme tiltalte til gode’. I Breiviks tilfelle er alternativet til fengsel ikke bare tvungent psykisk helsevern, men også stor sannsynlighet for seinere overføring til forvaring i kriminalanstalt. Det står altså mindre på spill for Breivik selv. Samtidig vil en utilregnelighetsdom skyve et vedtak om langvarig forvaring inn i framtida og skaper større usikkerhet og uro hos almenheten. I sum kan dette tilsi et mindre strengt beviskrav for tilregnelighet enn det vanlige.

Et ytterligere poeng er at tvil ’skal komme tiltalte til gode’. Det er mulig at Breivik selv vil ønske å bli sett på som strafferettslig tilregnelig. I så fall er Høyesteretts føringer for beviskrav ikke direkte relevant, og man er på nokså upløyd mark. Breiviks ønske kan trygt ignoreres hvis han er klart forvirret under hovedforhandlingene og ute av stand til å bedømme sitt eget beste. Men vi bør vel alle anses som ikke-forvirret inntil det motsatte er bevist. Det harmonerer med at sakkyndige skal konkludere med ikke-psykose hvis de er i tvil. Forvirring er per i dag ikke bevist for Breiviks vedkommende, bare påstått av to rådgivende sakkyndige. Hvis tingretten ved endt hovedforhandling opplever f.eks. ’20-30 % tvil’ om Breiviks tilregnelighet i gjerningsøyeblikket, er forvirring under hovedforhandlingen fremdeles ikke bevist. Det kan tvert imot være klar sannsynlighetsovervekt for ikke-forvirring. I så fall vil en eventuell preferanse hos Breivik for dom for strafferettslig tilregnelighet være et relevant hensyn. Beviskravet vil da teoretisk kunne gå i retning av ren sannsynlighetsovervekt. En beslektet argumentasjon, rettet mot umyndiggjøring av psykisk syke, er gitt av tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund i Klassekampen 4. januar.

Både riksadvokaten og aktorene har uttalt at det er ’sikker rett’ at en tiltalt skal anses som utilregnelig hvis to sakkyndige er uenige. Men dette må gjelde i tilfeller der de sakkyndiges rapporter anses som like gode og er den eneste informasjonen man har. Da blir jo ’sannsynligheten’ 50-50, og et beviskrav på mellom for eksempel 55 og 80 prosent (avhengig av forsvarets påstand) vil ikke være oppfylt .Ved oppnevning av nye sakkyndige, og gjennom hovedforhandlingen, vil det imidlertid i Breiviksaken kunne dannes et samlet bevisbilde som gir langt større sikkerhet enn 50-50 og tilfredsstiller det beviskravet retten finner passende. Det er uforståelig at påtalemyndigheten allerede nå ser det som sin oppgave å utelukke dette.