DRØMMEOPPTAKT TIL MINNELØPET

(Mel.: Solskinnsdag/Postgirobygget)

(Hver siste uke i august arrangerer idrettslaget Brosteinskameratene en tre-dagers konkurranse til minne om Emil Zatopek og Wilma Rudolph. Sangen er skrevet for denne anledningen, men andre menn med skjegg på hæla kan kanskje identifisere seg med jeg-personen.)

 

Jeg løper ut på Bygdøy og ser utover havet

en sommerdag med sol og lett vind.

Mens andre er og seiler, står på vannski og bader,

er jeg mest spent på formen min.

Forbi meg suser joggere i alle slags alder

og til og med av begge slags kjønn.

Det var som faen, tenker jeg, men pliktene kaller,

på mandag er det Minnestønn.

Jeg trøster meg med dype drag av ungkvinnelukten

som streifer meg i fra ei søt m’amselle.

Jeg henger på og får betalt ved Paradisbukten,

da snur hun seg i mot meg og melder:

Du si meg, har du det bra? Jo, takk skal du ha.

- Jeg har det bedre enn de fleste her på stedet.

Det går nok litt sent, men du verden så pent,

du gjør at det å løpe ikke føles som en svøpe.

Slå følge med meg inn på denne stien, den er den aller stilleste jeg vet.

 

Da smiler hun og sier at hun ikke kan strøket,

og at hun veldig lett går seg vill,

men sammen med meg er hun villig til å forsøke

- og smiler jaggu en gang til!

Vi legger inn på stien mellom furu og einer,

og snart er alle andre helt vekk.

Hun danser over røtter og hun stepper på steiner,

og jeg, tilfeldig, pådrar meg strekk.

Vi setter oss i lyngen og hun synes synd på meg

og vite vil hvorhen det er ømt.

Og jeg er grei og lar henne få kjenne litt på meg,

og dagen blir som en jeg har drømt.

Hun hvisker: Har du det bra? Jo, takk skal du ha.

- Jeg har det bedre enn de joggerne der nede.

Det blir kanskje sent, men du verden så pent,

du gjør det verd å løpe, ja, det kan jeg nå vel røpe.

Så fint at du ble med meg inn på stien, den er den aller stilleste jeg vet.

 

Hun blir med meg til Bislet og ser utover banen

en solskinnsdag til slutt i august.

I grått og rødt vi skimter hele Zatopek-klanen,

det grå er skjegg, det røde er rust.

I svingen varmer noen opp i ikke rare farten,

det er’ke som da formen var god.

Og nesten ingen våger intervaller før starten,

da kunne man jo strekke no’.

Ja, noen har visst trent og har håp om å vinne,

og stiller kult med solbriller på,

men bak brilleglassene vet jeg at min kvinne

er det som blikket samler nå.

De gliser: Har du det bra? Jo, takk skal du ha!

Jeg har det bedre enn de fleste her til stede.

Jeg tror nok for visst, jeg kommer inn sist,

for jeg har tenkt å spare for å siden kunne klare -

ja alle skjønner sikkert hva jeg mener,

jeg er jo ikke trettifem.

 

Erik Nord