Åpninger i røykeloven

Av seniorforsker Erik Nord, Oslo

(Aftenposten 19. April)

De fleste tror at etter 1. juni vil røyking være helt forbudt på serveringssteder. I en artikkel i Lov og Rett i desember stilte jeg spørsmål ved dette. Jeg har utdypet mitt syn i boka ‘Kruttrøyk og fredspipe’.

Det står i røykelovens § 6 at ‘Røyking kan ikke tillates i serveringssteder’. Men i følge lovens forarbeider gjelder forbudet kun rom som har adgang for allmennheten eller er arbeidslokaler. Dette erkjenner Helsedepartementet.

Hva som er rom med ‘adgang for allmennheten’, ble presisert i proposisjonen til tobakksskadeloven i 1987. Det ble det gitt en lang rekke eksempler, herunder butikker, banker, kinoer, biblioteker osv. Når så mye faktisk ble spesifisert, er det grunn til å anta at unevnte typer lokaler som er av en noe annen karakter, ikke var ment å omfattes av loven. Medlemsforeninger er av en noe annen karakter enn helt offentlige rom, bl.a. ved at de har et medlemsdemokrati. Medlemsforeninger var ikke med på 87-listen. Tobakksskadeloven har i tilsynspraksis ikke vært gjort gjeldende i slike foreninger (f.eks. i sjakk- og bridgeklubber). Det følger at medlemsforeninger hittil etter all sannsynlighet har ligget utenfor lovens begrep om lokaler hvor ‘allmennheten har adgang’. Stortinget gjorde ingen endring i dette våren 2003. Saksordører Bent Høie skrev til meg i e-post 24. mars i fjor at ‘vi har ikke gitt noen nærmere presisering av ‘allmennheten har adgang’’.

Helsedepartementet prøvde i en pressemelding 20. januar å imøtegå mitt poeng ved å si at Stortinget uttrykkelig hadde sagt at røykeloven ikke skulle omgås ved opprettelse av ‘medlemsklubber’. Men Høie skrev i e-posten 24. mars 2003 at med dette mentes at ‘kun medlemskap som kriterium’ ikke var nok til å tilsidesette loven. Formodentlig betyr dette ikke annet enn at det må en reell forening til, med et reelt formål og en reell organisasjon.

Bestemmelsen om røykfrihet i arbeidslokaler sprang ut av arbeidsmiljøloven og var ment å styrke vernet av ansatte mot hverandres røyking. 87-proposisjonen listet opp en rekke typer lokaler som primært er lokaler for utøvelse av arbeid (verksteder, kontorer og ‘liknende åpne arbeidsfellesskap’). Lokaler hvor det primært ikke arbeides (hotellrom, institusjonsrom, private hjem), ble ikke inkludert i begrepet arbeidslokaler, selv om det innimellom utøves arbeid der (av værelsesbetjening, rengjørere, hjemmehjelpere, hjemmesykepleiere, au-pairer, håndverkere). Videre tok lovendringen – i likhet med arbeidsmiljøloven – ikke sikte på å verne eiere. Proposisjonen refererer uttrykkelig til lokaler hvor ansatte oppholder seg. Stortinget gjorde ingen endringer i dette våren 2003.

I sum betyr dette at et rom på et serveringssted som betjenes av gjestene selv (fra bar i røykfri sone), eventuelt i kombinasjon med betjening ved eier, og hvor ansatte bare sporadisk er innom for å rydde, antakelig ikke er å regne som et arbeidslokale i tobakksskadelovens forstand. Hvis det i tillegg har adgang kun for medlemmer av en reell forening, vil det følgelig ligge utenfor røykelovens virkeområde. Det samme gjelder steder som kun drives av eierne selv og er reservert for en forening.

Professor Henning Jakhelln uttalte til P4 at han finner argumentene ovenfor interessante og ikke vil bli overrasket om de vil gå helt til Høyesterett. Helsedepartementet skylder å gjøre lokale tilsynsmyndigheter oppmerksom på dem. Når tilsynsmyndigheter støter på løsninger som bygger på disse argumentene, må de vise forståelse for at løsningene kan være fullt lovlige og overlate til høyere myndigheter å få avklart lovligheten.

Jeg tror domstolene vil si at begrepene ‘allmennhetens adgang’ og ‘arbeidslokaler’ må beholde den meningen de har hatt hittil inntil Stortinget eventuelt bestemmer noe annet. For utvides begrepenes betydning, får det konsekvenser også for andre typer lokaler enn serveringslokaler, og det har Stortinget overhodet ikke drøftet. Verken departementet eller tilsynsetater har rett til å opptre som lovgivende myndigheter.